top of page
< Back

Sørsetra

Påskestemning på Sollihøgda

Mars 2021

Sørsetra

Sørsetra var lenge det forjettede land for vår lille familie. I flere skisesonger spente vi på skiene ved parkeringsplassen ved Høymur ved Sollihøgda. Så gikk turen enten til venstre, hvor det var relativt flatt, men med innslag av små oppover- og nedoverbakker. Etter hvert dristet vi oss også til å ta til høyre, hvor en lang bakke endte i en krapp sving. Med hjertet i halsen sendte vi våre små håpefulle utfor, ofte kjørte vi rett ved dem, klare til å kaste oss frem og avskjære dem så de ikke havnet i skogen i forlengelsen av bakken, men ikke av løypa. Der havnet heldigvis ingen.


Begge disse løypene møtes igjen etter hvert, da kan man ta denne rundturen som Skiforeningen forklarer godt her.


skitur påske Sollihøgda
Det første veiskillet

Slik ble det også mange ganger for oss. Ved Rønningen tok vi oss en rast med noe godt å drikke og enda mer sjokolade. Etter hvert suste vi ned bakkene etter Rønningen, for så å måtte snu og gå de samme bakkene opp igjen, ikke like raskt naturligvis.


Kanskje var det rundt mars et år at det endelig løsnet. Da hadde barna fått mer utholdenhet og kondis enn tidligere. Med stadig lysere dager hadde vi også mer tid på oss til mange pauser. Vi kunne lokke med vafler i det forjettede land - Sørsetra.




Først er det lange sletter og en himmel som kan være blå og full av sol hvis du er heldig med været. Så kommer man etter hvert til et trivelig veikryss i form av Auretjernsbekken. Dermed er det bare 1,7 km igjen til Sørsetra, og ruten beskriver Skiforeningen slik. Jeg kan allerede nå røpe at traseen her er litt smal til tider, og det gjelder å passe seg for skigåere på vei ned.


Auretjernsbekken Sørsetra skitur
Bare rundt 1,7 km igjen til Sørsetra

Her måtte vi også ty til alle triksene vi hadde i boka for å få med barna oppover. Alt fra ros, minne om vaflene de snart skulle få, og utdeling av sjokoladeruter for hver lille bakketopp. Så utstrakt bruk av gulrot der, om enn i overført betydning. Dessverre ble det litt pisk også, også det i overført betydning, i form av å overhøre gråt og klaging. Heldigvis har barna både smilt og ledd i ettertid, og de snakker fortsatt med oss, så de har tilsynelatende ikke tatt skade av det.


Den siste delen av ruta starter i ganske åpent landskap, men snart er man omgitt av høye trær og i en slags skogstunnel. Akkurat dette kan hjelpe litt på, med skiftende omgivelser er det lettere å argumentere for at vi tross alt for hvert skritt er nærmere målet.


Sørsetra Krokskogen skitur påske
Sørsetra finnes faktisk

Da vi til slutt så Sørsetra, ble vi nok like overveldet som barna. Den finnes faktisk! Som et antiklimaks gikk vi ikke inn første gang vi kom dit. Det var korona og det gjaldt å holde avstand.


Etter hvert oppdaget vi direkteruta til Sørsetra fra Sollihøgda, den såkalte Linjeløypa. Den er fin den, og har blitt vår favoritt. Mot slutten av løypa gjorde vi et poeng ut av å se østover og mot høyspentledningene vi hadde sett på starten av turen, men nå fra en annen vinkel. Vi er glade i å påpeke sammenhenger for barna og griper hver eneste mulighet til å gjøre det.


Alt i alt er turmulighetene fra Sollihøgda og nordover mot Krokskogen fine fordi de kan passe ulike ambisjonsnivåer. En gang ble et av barna slitent tidlig, mens det andre ville dra på. Da delte vi oss i to grupper, så noen kunne gå en lang og rask runde, mens vi andre tok det rolig tilbake mot bilen.


Det var også fint for barna og oss å merke at vi hvert år kom oss litt lengre enn forrige gang. Å kjenne igjen en utsikt eller et veikryss fra i fjor var gøy for barna, og de kjente på mestring. Vi foreldre kjente på stolthet. Og et håp om at vi en gang kunne gå like fort på ski igjen som før barna gjorde oss til en komplett familie.


Jeg kan betrygge alle som fortsatt må tråkke etter et barn i sneglefart om at den tid kommer. I skrivende stund blir jeg gått fra i løypa av min snart 10 år gamle sønn.




bottom of page