Langfredag på Nedre Gupu
Det er langfredag og vi har planlagt en middels lang tur til Nedre Gupu. Det er generelt bålforbud i Asker, men vi har nå med vedkubber, grillpølser og marshmallows likevel. Vi skal ikke fyre opp bål i det fri. Strengt tatt skal vi ikke fyre opp bål i Asker heller, ettersom vi har tenkt oss til Nedre Gupu, som er i Bærum. Mer om det når vi kommer så langt.
Det er nydelig vær i dag, ikke en sky på himmelen og enda en stund til solen står høyest på himmelen når vi går fra Smia kafé ved NaKuHel. Barna løper om kapp, så det går unna i starten. Fremdeles er det is på størsteparten av Semsvannet, men den ser ikke særlig trygg ut. Vi går nordover langs østsida av Semsvannet, og tar til høyre rett etter Tømmervika, og følger skiltingen til Gupu.
Det er bart ved grinden rett etter krysset her, men etter første sving er vi omgitt av høye trær og is og snø på bakken. Etter en sving til høyre hvor vi krysser en bekk, forlater vi bilveien for denne gang og tar av til venstre opp en merket sti. Vi kan fortsatt se bilveien nede til høyre i et par hundre meter til før vi krysser en bekk igjen. Flere trær har falt over stien. Som regel danner de en pen portal over oss, men ikke alltid. Det er litt som i tigerjakt-sangen: "Vi kan ikke gå rundt den, men vi klarer nå å gå både over og under disse hindringene heldigvis.
Etter en halvtime med ganske jevn stigning, flater det ut. Rester av skispor er godt synlige på snøisen, og jeg drister meg til å gå i dem, jeg regner med at det er rom for det så sent i sesongen. Kun 10 minutter senere er vi ved serveringsstedet Gupu. Her kunne vi ha brukt bålpannen som er gjort klar på tunet. Men nå har vi forberedt oss selv og barna på lekeplassen ved Nedre Gupu. Veien ned dit blir bratt og glatt. Her velger vi ulike alternativer. Noen sklir ned mens andre tar seg god tid til mange svinger og noen trinn på snøen heller enn på isen. Som skiltet forteller, er vi nå i Bærum kommune og her er det godkjente bålplasser.
Kun en annen bålplass er i bruk når vi fyrer opp med medbrakt ved. I løpet av den halvtimen vi er er og fortærer medbrakte pølser, pinnebrøddeig og marshmallows er det fullt. Hver bålplass har en tilhørende gapahuk i tre. Det virker fristende å prøve en overnatting her en gang. Hver enhet er nummerert og merket med DNTs røde bokstaver, så her er det nok anledning til å bestille seg en overnattingsplass for natten.
Solen er sterk, og blir nok enda sterkere når den får speilet seg i snøen. Jeg er glad for at vi smurte oss med solkrem før vi dro, og koster på oss et påfyll før vi tar fatt på hjemveien.
Vi går tilbake går forbi Gupu igjen, men i stedet for å gå tilbake samme veien som vi kom, tar til høyre i retning Gupuelva. Vi starter på en tørrskodd sti, men krysser snart en bred vei med snø som jeg kjenner igjen fra en skitur fra tidligere. Hele turfølget stopper opp for å se nøyere på en liten skapning midt på stien. En snok er enten stiv av skrekk eller død. Vi tar ikke sjansen på å finne det ut, men konkluderer med at den er død. Vi fortsetter på stien og må forsere snø- og isdekte partier både bortover og nedover før vi kommer til Gupuelva. Vi sørger for å frigjøre brua her for overflødig snø og is.
Slik fortsetter det, før vi når Kølabonn, en time etter at vi forlot Nedre Gupu. Vi krysser bekker, noen av oss med egenproduserte vandrestaver.
Snart er vi på Tveiter gård og kan se ut over Semsvannet igjen. Vi tar til venstre og går østover langs nordsiden. Da er vi nødt til å gå forbi Tveiterfossen, noe vi gjør i løpet av kort tid og tar oss en velfortjent liten pause med sjokolade til. På sjarmøretappen fra Tømmervika tilbake til Smia kafe blir det mye klatring på de spennende steinformasjonene her. Dermed kunne vi nok ha brukt mindre enn 6 timer fra start til slutt, men det hadde jo vært mye mindre moro! Vi har hatt et flott gjensyn med Vestmarka, og regner med at neste gang vi går her, er det snøfritt hele veien.