Spille et instrument igjen

Det er mange år siden jeg spilte aktivt på valthornet mitt. I barndommen kjente jeg sjelden på mestring. Stadig vekk startet jeg på en ny aktivitet, tennis, yoga, speider, men da det ble vanskelig, sluttet jeg. Men ikke med musikk og korps. Selv om jeg hadde store problemer med å snakke så folk hørte det, var det aldri noe problem å få lyd i instrumentet. Jeg begynte med kornett. Vi var en lang rekke på trompet og kornett, så da Smestad skoles musikkorps kjøpte inn noen valthorn på slutten av 80-tallet og lurte på om noen var interessert i å spille på det, meldte jeg meg med en gang.

Som et barn som har fått en spennende pakke på julaften, holdt jeg rundt den nye, skinnende vennen min der jeg satt på en klasseromstol i et slitent skolebygg. Jeg blåste forsiktig i det, litt mindre munnstykke var det, men ellers greit. Så begynte jeg å trykke ned ventilene. Utrolig nok kunne jeg bruke samme grep som på kornetten, så det var jo greit. Men det jeg kalte en C på kornetten, var ikke en C i hornnotene. Hvordan jeg fant ut hvordan jeg skulle lese notene riktig, vet jeg ikke. Vi fikk utdelt et nytt stykke den øvelsen, en Beatles-medley, med en hornsolo helt på starten. Vi satte i gang, og jeg spilte soloen. Dirigenten stoppet oss etter et par takter, selv om det virket som om vi klarte oss bra selv om vi spilte et nytt stykke for første gang.

Han så på meg og strakte ut armen mot meg. -Her dere, sa han. Alle så på meg. Jeg så overrasket rundt meg. Hva skjedde nå? -Her har vi et naturtalent, sa han og smilte mot meg. Så mye oppmerksomhet var jeg ikke vant til. Jeg ble sikkert knallrød og varm i kinnene. Når jeg ser tilbake, lurer jeg på om det kanskje var denne type oppmuntring var det som fikk meg til å møte opp på øvelse uke etter uke, år etter år, om det regnet eller sola skinte? Som fikk meg til å øve og dra på turer til små steder på helgeseminarer, eller på utenlandsturer i ferier? Jeg husker perioder hvor jeg ikke klarte å føre samtaler med noen av de andre i korpset. Men da vi spilte sammen, hev vi ut påstander i form av melodier, og svarte støttende ved å akkompagnere hverandre med rytmer; etterslag og synkoper. Vi feiret festdager som 17. mai sammen, med marsjer. Vi dro til spennende steder sammen, som Amerika i West Side Story. I ferier dro jeg på musikkurs og sommerskole. Ofte fikk jeg skryt av lærerne. Gjennom spillingen ble jeg sett og anerkjent. Etter hvert åpnet jeg meg mer også og fikk venner.

Mot slutten av ungdomstiden spilte jeg i et janitsjarkorps med voksne, og i et juniorsymfoniorkester med strykere. Begge steder fant jeg nye venner i nye miljøer. Med studiene og et liv i kollektiv tok spillingen brått slutt. Det opplevdes veldig invaderende ovenfor andre å spille et blåseinstrument i små leiligheter med tynne vegger. Men et eget horn hadde jeg, kjøpt inn på slutten av 90-tallet en gang. Først da jeg fikk barn, plukket jeg hornet opp igjen. Barna fikk spille på munnstykket, og senere begynte de i korps. Som forelder har jeg gjort noen gjesteopptredener når det har vært slunkent. Jeg så ofte et voksenkorps spille i Asker sentrum, og jeg så og hørte lengselsfullt på dem. Tårene satt løst samme hva de spilte.

I høst oppdaget jeg at Asker musikkorps trengte horn. Jeg hadde akkurat ordnet meg mer fritid ved å kutte ned på verv. Nå er jeg på øvelse på tirsdager, og gleder meg til konsert om få dager. De spiller musikk jeg elsker og kjenner til fra før, så starten har vært forholdsvis myk.

Å gjenoppta en gammel hobby er litt sårt i starten, jeg vet at jeg har vært mye bedre før. Men jeg har trua på at jeg kan briljere igjen, så jeg prøver å øve hver dag, og merker at jeg sakte, men sikkert blir bedre. Så prøv det du også da vel, og finn ut hva som skjuler seg når du blåser støvet av den gamle hobbyen din.