Helleristninger ved Drotten

Egentlig skulle vi rett til Hunderfossen i dag. Like før ankomst oppdager et av barna, som elsker å se på kartet på flatskjermen vår mens vi kjører, at det er helleristninger i nærheten. Når små barn er opptatt av historie og noe de kan lære av, er ikke vi vanskelige å be. Det ser ikke ut til å være store omveien, sier vi til oss selv, og svinger av. Vi følger lydig bilens anvisninger. Helt til bilen sier til høyre, mens et skilt satt opp på bakken peker rett frem. Etter litt diskusjon, følger vi skiltet, selv om det ser ut til å føre oss rett til et grustak. Jeg er bekymret for at vi overtrer privat grunn, mens min makker argumenterer for at denne slags kulturminner skal allmenheten ha tilgang til. Ved enden av feltet, i skogkanten, ser vi et skilt med tegning av en helleristning, og vi vet at vi er på rett spor.

Etter en kort sti ned til et elveleie, ser vi et nytt skilt med helleristning. Her er også et infoskilt om fiske i elva, dersom vi skulle være interessert i det. Men i dag jakter vi på dyretegninger. Selv en liten gapahuk i tre med en liten robåt inni, muligens ment for et lokalt jeger- og fiskelag, kan ikke stoppe oss. På et nytt lite infoskilt kan vi lese at det er usikkert om alle helleristningene ble laget samtidig eller i forskjellige faser og at de sannsynligvis er laget fra båt. Markeringene av ristningene med rød maling er påført i moderne tid, men i dag gjør man ikke det lenger.

Mens jeg står og leser, har de andre funnet frem til helleristningene for lengst. Det er bare å følge elvebredden, riktignok over og rundt noen store steiner på veien bort. Selv om jeg kommer frem sist, kan jeg imponere med alt jeg vet om dette stedet som de andre ikke vet. Alle lytter spent på det lille jeg har å fortelle. Alt i alt er det kun 2-3 minutters gange fra parkeringsplassen vår, om man kan kalle det det.

Det har vært flere saker i sommer om helleristninger som har blitt ødelagt eller fikset på av folk som kan ha hatt gode intensjoner, men lite vett. Vi håper at alle respekterer disse sporene fra de som var her så lenge før oss.

I en tilværelse som virker primitiv for oss, kan våre forfedre ha sett med tindrende øyne på helleristningene og følt at de opplevde store fremskritt. Før var det bare tomme fjellsider, men nå! Nå kunne man liksom oppleve jakten på nytt, og sammen med andre som ikke hadde vært der selv. For mens flammene danset, var det ikke litt som om de malte dyrene der i fjellveggen liksom beveget seg?

Vi kommer oss inn i bilen igjen og setter kursen videre. På veien ut av grustaket, passerer vi noen ungdommer på sykkel mot oss. Kanskje de også skal ta en kikk på fjerne historie?