Å komme ut av meningsskapet

Oppdatert: 3. mai 2019

Det koster noe å mene noe. Du blir utfordret. Selv om jeg var tenåring da ironigenerasjonen gjorde sitt inntog, og Åpen post var det mest populære TV-programmet, har det alltid irritert meg at det å føle sterkt for et ideal og å ønske å bidra til at verden blir et bedre sted skal være noe man gjør narr av.


For litt over et år siden meldte jeg meg inn i et politisk parti for første gang i mitt liv. Selv om jeg hadde stemt ved hvert stortingsvalg og de fleste lokalvalg siden jeg ble gammel nok til det, virket det litt for voldsomt å skulle melde seg inn i et parti. I tillegg var det ingen av partiene jeg var enige om alt med. Jeg hadde stemt forskjellige partier i årenes løp. I villrede som 18-åring og fersk velger, stemte jeg Naturlovpartiet i 1997, fordi den kule venninna til storesøsteren min gjorde det. I praksis var det som å stemme blankt. Jeg ville så gjerne stemme og være med i de voksnes verden, men ante ikke hva jeg mente.


Men altså, 20 år etter mitt første møte med valgurna, så jeg som mange andre med sjokk og sorg på hvordan verden utviklet seg. Det hadde jo ligget i kortene i noen år at verden ble et stadig kjipere sted for mange mennesker. Etter å ha stemt Venstre de siste stortingsvalgene, og ettersom jeg fremdeles følte at de sto nærmest mine idealer, meldte jeg meg inn for et drøyt år siden. Jeg hadde nettopp flyttet ut og kommet over den verste småbarnskneiken med nattevåk. Nå kunne jeg så smått dyrke mine egne interesser igjen, samt bli bedre kjent med det nye hjemstedet mitt.


Det er merkelig å bli medlem i et parti. Jeg vet ikke om det er spesielt for små partier, men jeg ble tatt veldig godt i mot i lokallaget. Selv om jeg er over gjennomsnittet utadvendt, følte jeg meg fort som den nye klassen som starter midt i året på de første regionale møtene. Alle andre kjente noen og snakket om problemstillinger og steder jeg aldri hadde hørt om. Her skulle jeg i utgangspunktet være blant meningsfeller, men jeg var langt fra enig med alle. Jeg som ofte har tatt for mye plass på mitt første møte i diverse foreninger og lag, fant ut at det var best å lære seg stammespråket og å føle seg fram. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg gått med på å stå på stand. Jeg fikk litt kjeft, men fikk også noen fine samtaler med folk jeg ellers ikke ville ha kommet i kontakt med. Nå er jeg involvert i styrearbeid og skal drifte nettsider samt håndtere regnskap.


Fortsatt er det ting jeg ikke forstår og ikke mestrer. Jeg må fremdeles sette meg inn i hva som faktisk står på spill i et lokalvalg. Hva er det egentlig kommunene og fylkene bestemmer? Jeg skrev en politisk uttalelse til et regionalt årsmøte, men jeg turte ikke å gå opp på talerstolen for å forsvare uttalelsen. Jeg har ennå ikke fått publisert en kronikk, selv om jeg har skrevet en på notatblokken på telefonen min. Men innen valgåret er omme, satser jeg på to av tre i alle fall.



8 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde a

Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i s