På lørdag krones Charles den tredje. Hvem var de to første Charlesene? Om det ligger noe skjebnefellesskap i å ha samme fornavn, hva venter da den nye kongen?
Charles I - kranglefanten som nesten fikk monarkiet avskaffet
Jeg må begynne personlig. Året er 1993 og jeg er på kostskole i Oxford. I historie har vi en myndig kvinnelig lærer jeg ikke husker navnet på. Vi lærer om Oliver Cromwell. Med bister munn og enda bistrere ansiktsuttrykk forteller hun oss om The Rump. Navnet på Cromwells regjering før han utropte seg selv til Lord Protector, og England opplevde 9 år med republikk innimellom hundrevis av år med monarki. Jeg fikk med meg så vidt at kong Charles I var blitt henrettet, men jeg hadde kommet for sent til å få forklart hvorfor. Jeg tilbrakte bare det siste av det engelske skoleårets tre semestre her.
For et års tid siden oppdaget jeg Richard Herrmanns radioprogrammer på NRK. Han var England-korrespondent i en årrekke. Nå er programmene gjort om til podkast. Til glede for nye lyttere som meg. Herrmann døde i 2010, uten at jeg fikk med meg hans liv eller død. Nå elsker jeg å høre på hans tørre humor, og lyden av at han blar i papirene mens han forteller om historiske personer.
Slik som Charles I i serien Livet for en kongekrone. Det handler om Stuartene, som var tragiske skikkelser. De var stadig vekk i krangel med parlamentet og hadde hverken sosiale antenner eller politisk teft. "Stuartene var aldri sikrere i sin sak enn når alt var tapt" som Herrmann sier det. Verst var det for Charles I. Aldri før, og sikkert aldri senere heller, hadde man henrettet et sittende statsoverhode på de britiske øyer. Hvorfor og hvordan gikk det så galt?
Han tok over tronen i 1625 etter sin far James I. Bare 4 år etterpå, oppløste Charles I parlamentet ettersom de nektet å finansiere krigene hans. Dermed tydde han til å skattlegge innbyggerne kraftig, spesielt minoritetene, og å selge adelstitler for å få penger i statskassa. Parlamentet ble samlet igjen i 1640, da Charles I trengte penger for å slå ned på opprør fra Skottland. Men det tok ikke lang tid før det ble åpen konflikt mellom ham og parlamentet igjen. Det hjalp nok ikke at Charles og de såkalte puritanerne var uenige om religion i tillegg til politikk. I 1642 brøt det ut borgerkrig med Oliver Cromwell som leder for puritanerne.
Charles I kunne ved flere anledninger ha inngått avtaler og avsluttet krigen, men han hev seg rundt, inngikk nye allianser og sørget for en ny runde borgerkrig fra sommeren 1648. Kanskje ikke så rart da at hæren ønsket å kvitte seg med kongen for godt. Parlamentet ville ikke gå med på det, men da fjernet hæren de moderate representantene med makt. Og slik ble The Rump Parliament til, en folkeforsamling fullstendig dominert av radikale puritanere klare for å kvitte seg med kongen.
I en særdomstol som oppfylte få, hvis noen, krav til en rettferdig rettsforhandling, skulle kongen dømmes til døden for høyforræderi, som han da også ble. Til gjengjeld inneholdt prosessen elementer som kunne ha vært et melodrama innspilt i Hollywood verdig. Rettspresidenten John Bradshaw hadde fôret hatten sin med et bredt jernbånd, som beskyttelse mot et eventuelt attentat. En skuddsikker hatt der, altså. Galleriet var fylt til randen med tilskuere som ropte om hevn og "død over tyrannen". Tiltalen var i ferd med å bli ble lest opp da en kvinne kledt i rødt og med maske foran ansiktet reiste seg fra sin plass på galleriet og ropte "No, no. You are the real traitors!" Hun ble overmannet av vakter og fraktet ut av salen før hun fikk sagt noe mer. Hun viste seg å være *dramatisk pause* kona til Lord Fairfax, general og øverstkommanderende i parlamentshæren til Oliver Cromwell!! Selv var general Fairfax oppnevnt som et av 130 medlemmer i kommisjonen som skulle dømme kongen. I likhet med over halvparten av medlemmene møtte han ikke opp. Motstanden mot å kvitte seg med kongen på denne brutale måten var åpenbart stor.
Til tross for at han ble utsatt for hets og det som må være et ekstremt tilfelle av kanselleringskultur, holdt Charles I stand som stolt og stadig like forulempet, under hele "rettssaken". Med hvilken rett etter loven hadde han blitt innkalt til denne prosessen? Og hvordan våget de å sette seg opp mot ham, konge av Guds nåde? Han som i større grad enn noen andre, sto for sitt folks frihet?
Etter flere dager med krangling med rettspresident Bradshaw, hvor Charles II hadde nektet å svare på om han erklærte seg skyldig eller ikke, konkluderte Bradshaw og kommisjonen med at han med det indirekte innrømmet skyld. Da dommen hadde falt, spurte Charles I om han ikke kunne få si et siste ord? Nei, nå var det ikke mer å si, svarte rettspresidenten med den skuddsikre hatten, og lot vaktene føre kongen ut.
Etter den ydmykende prosessen var kanskje Charles I lettet da han ble dømt til halshugging for høyforræderi. Fredag 27. januar 1649 falt dommen, så tok alle helg før den planlagte henrettelsen for åpen gate på mandagen 30. januar 1649 skulle finne sted. Da den store dagen kom, måtte Charles I vente i timevis på slottet. Hvordan kan det ha vært å plutselig få utsatt sin egen henrettelse? Blir det en slags nedtur eller unødvendig pine? Noen hadde kommet på at uten en lovendring, ville hans eldste sønn Charles automatisk bli konge. Etter å ha brukt noen timer på å raske sammen en vedtaksdyktig forsamling, fikk parlamentet besluttet at ingen i Stuart-slekten skulle ha rett til den engelske tronen noensinne igjen. Dermed hadde de avskaffet monarkiet for godt, tenkte de.
Da Charles I til slutt ble brakt til skafottet, prøvde igjen å få si noen siste ord til folket. Han hadde så mange soldater rundt seg at ingen hørte noe. Han hadde tatt på seg en ekstra skjorte for anledningen, så ingen skulle tro at han skalv av skrekk denne vinterdagen. Han ga selv signalet til bøddelen om å hugge. Etter å ha lagt seg ned og lagt hode på den lave blokken, hevet han hånden sin langsomt. Bøddelen holdt sitt ord om å bare trenge ett hugg, idet Charles raskt senket hånden. Hverken jubel eller sorg kunne høres da bøddelen løftet opp og viste det frem for folkemengden.
Charles II - Hei på deg-kongen
Den eldste sønnen til Charles I, levde farlig etter at Cromwell tok over England som en republikk med seg selv som eneveldig hersker. I perioder måtte han leve i skjul fra Cromwells menn. Ofte unnslapp han med nød og neppe, der han gjemte seg i fjøs og etter sigende måtte kle seg ut i kvinneklær. Det var mye som måtte gjemmes bort, han var visstnok nær 2 meter høy. Han klarte å flykte til kontinentet og levde et slags omflakkende herskapelig liv, hvor kongelige og adelige huset ham.
Da Cromwell døde i 1658, og den enfoldige sønnen hans ikke klarte å ta over, bestemte den innerste kretsen rundt Cromwell at landet kunne ende opp i et kaos uten en samlende figur som en monark. De sendte derfor bud etter Charles og spurte om han ikke ville komme tilbake og bli konge. Han var klar som et egg og dukket etter kort tid opp. Det engelske folk var for øvrig luta lei det strengt religiøse og trøstesløse styret under Cromwell. Det var bøter og brennmerking for banning, mens teater og annen moro var strengt forbudt. Med levemannen Charles II var festen i gang igjen!
Allerede i ung alder hadde jeg sett Charles II på skjermen, og det tror jeg gjelder for de fleste. I farten kommer jeg på "Restoration" med Sam Neil i en birolle som monarken, samt "The Libertine" med Johnny Depp hvor John Malkovich figurerer i tidsriktig parykk som en slags engelsk solkonge. Akkurat den sammenlikningen er ikke så gæren. Charles II hadde kræsjet på den gullbelagte og blomsterdekorerte sofaen til Ludvig 14 før han ble konge, og videreførte partyfaktoren og livsnyterholdningen fra Versailles. Respekt for ekteskap og religion utad, med elskerinner og barn født utenfor ekteskap attåt ble tidlig Charles IIs stil.
En dronning måtte jo kongen ha. Den heldige eller uheldige, alt ettersom, ble den portugisiske Katarina av Braganca. Portugal hadde nettopp blitt selvstendig fra Spania og trengte nye venner. Det var nok derfor kong João IV av Portugal punget ut med en medgift tilsvarende et engelsk statsbudsjett, betalt som avdrag over flere år. Andre bryllupsgaver var havnebyene Bombay og Tanger, samt spesielle rettigheter for England i handelen med Brasil. Slik ble viktige brikker i det britiske imperiet lagt.
Ikke mye lå til rette for et lykkelig ekteskap, i alle fall så lykkelig som et kongelig ekteskap på den tiden kunne bli. Men Katarina ble gravid og det så ut til at hun skulle skaffe England og kongen en arving. Etter minst tre graviditeter som førte ikke frem, ba kongens rådgivere ham innstendig om å skille seg og gifte seg på nytt for å unngå en konstitusjonell krise. Forretningsmodellen til et monarki er tross alt basert på arvinger, helst mannlige. Men Charles II nektet å skille seg fra sin Katarina. Å ha elskerinner åpenlyst og en skokk med barn må være greit, men ett sted må grensen gå, og det var ved skilsmisse. Dagens parterapeuter ville ha revet seg i håret av en slik holdning, vil jeg tro. Ifølge Richard Hermann elsket Katarina sin Charles II, samme hvordan han behandlet henne, men det er ikke godt å si hva kildene hans er.
Charles II var en skapkatolikk store deler av livet. I motsetning til sin far, som ikke skjulte sine upopulære meninger og var i konflikt med de fleste, var Charles II pragmatisk, for å si det pent. Selv om han var sterkt religiøs eller bare ønsket å sikre seg for evigheten ved å offisielt konvertere til katolisismen på dødsleiet, bidro han sterkt til at vitenskapen fikk blomstre. Han fikk bygget sitt eget laboratorium hvor han selv bedrev ulike eksperimenter, og grunnla The Royal Society, hvor Isaac Newton var en av de første presidentene. Charles II fikk også bygd Det kongelige observatorium for å studere planetene og andre himmellegemer, og hvor man senere bestemte at verdens sentrum i form av nullmeridianen faktisk lå.
Hvordan forholdt Charles II seg til systemet og menneskene som hadde henrettet hans far? Var han hevngjerrig eller forsonende? Litt av begge deler, vil man si, men mest av det siste. Han erklærte et amnesti for det som var gjort i krigens år, noe som slettes ikke var vanlig på denne tiden. Slik satte han en strek for det som hadde vært. Det var likevel noen som fikk oppleve en grusom blanding av tortur og henrettelse. De som hadde vært sentrale og personlig involvert i rettergangen mot faren, og fremdeles var i live. "The kingslayers" kan man vel kalle dem. De kommisjonsmedlemmene som ikke møtte opp til rettssaken var nok glade for det nå.
Charles III - hvordan vil vi huske ham?
Charles III har vi rukket å bli godt kjent med, på godt og vondt. Richard Herrmann sier det bra om folks holdning til de kongeliges ekteskap. I tider hvor de kongelige ikke kunne velge sine egne ektefeller, har man akseptert utroskap. Når de har kunnet velge selv, derimot, er man mindre tolerant. I senere tid har vi skjønt at ekteskapet mellom Charles og Diana i stor grad var arrangert.
Det er spesielt å høre Richard Herrmann spekulere om fremtiden for Englands monarki i 1993 i Huset Windsor. Den kongelige separasjonen var et faktum, og Herrmann ser for seg hva som vil skje dersom en fraskilt Diana skulle dukke opp ved Elisabeth IIs død og kreve en dronningtittel. Det fantes faktisk en historisk parallell. Som kronprins hadde kong George IV levd separat fra sin kone Caroline, som han flere ganger forsøkte å skille seg fra. Da faren hans døde i 1820, og han skulle krones året etter, dukket hun opp for å være med på kroningsfesten, men ble nektet adgang til alle kongelige residenser. Nå ble ikke det en aktuell problemstilling for det britiske kongehus. For øvrig førte vandringen gatelangs førte til at stakkars Caroline døde av lungebetennelse. Så det var flere historiske paralleller som man ikke kunne forutse i 1993.
Etter den første Charles avskaffet man monarkiet for godt, trodde man. Men mangel på andre alternativer og frykten for kaos gjorde at Stuartene og monarkiet gjorde et comeback med Charles den andre. Om det er noe skjebnefellesskap i navnet, er det ikke godt å si hva som er i vente for Charles III. Han må nok klare seg på egen hånd den tiden han har til rådighet. Han har visst markert seg for miljøet, det lover godt, men så gjenstår det å se om det er nok for å redde monarkiet.