Darkest hour - en julefortelling jeg har funnet på

Stallen var laget av papp, men så faktisk ganske innbydende. Josef og Maria så konsentrert på mannen som gestikulerte og vekslet mellom ulike ansiktsuttrykk mens han snakket.

I kulissene på den ene siden av scenen sto de eldste jentene i en krok og holdt mobiltelefonene utstrakt foran seg, mens de smilte og strakte tommelen opp.

-Nei, det ble barnslig, sa den ene. -Hva med sånn her?

Hun bøyde nakken, la hodet på skakke, så litt oppover, og laget trutmunn.

-Ja, dødsbra! Ja, kult!, sa de andre og gjorde det samme.

Er det slik det blir om et par år, tenkte jeg, mens jeg la et strøk med lyst pudder på kinn og panne.

-Lov meg at du aldri oppretter konto på Instagram, skatten min.

-Hva er Instagram?

-Ikke bry deg om det, glem at jeg sa det.

Jeg bannet inni meg. Hvorfor nevne det? Og hva hjalp det egentlig hva man advarte mot, når alle andre hadde det og ville ha det? Faens kyniske annonseselskap, det var det de var, de såkalte sosiale mediene. -Men det er så praktisk! Jeg hørte motargumentene og følte blikkene på meg som særingen, enda det sikkert var ingen som så på meg. Men ingen turte å kritisere meg nå.

En bevegelse foran øynene mine avbrøt tankerekken min.

-Mamma, hallo!

Datteren min vinket med hånden foran ansiktet mitt. -Jorden kaller, mamma. Skal ikke du liksom sminke meg ferdig?

Jeg så på ansiktet som var hvitt.

-Jo, selvsagt, skatt.

-Hva var det du tenkte på, mamma?

-Ingenting.

-Var det Instagram?

-Nei, nei, jeg bare prøvde å huske hvordan resten av engelsminken skulle være.

-Du har jo sminket 5 engler allerede da, så det burde ikke være så vanskelig å finne ut av!

-Nei, det burde vel ikke det.

-Tenkte du på pappa?

Hånden min føltes plutselig helt vissen og jeg mistet pudderbørsten. På gulvet var det fullt av stoffrester og sko. Hvor faen ble det av børsten? Jeg begynte å løfte på pomponger og kastet dem rundt.

-Mamma, det går greit, jeg savner ham jeg også.

-Du, er det lenge siden du var på do?

-Jeg gikk før vi dro hjemmefra, du tvang meg til det som du pleier, husker du?

-Ok, da er det på tide å gå igjen da. Ta med deg Christine, du. Christine, har du fått med deg hvor doen er?

Christine var et par år eldre, hun satt på en stol og leste en bok. Hun så opp og smilte da hun hørte navnet sitt.

-Jada, den er rett her borte. Skal jeg følge deg, Leonora?

-Men jeg har ikke fått røde kinn ennå!

-Det fikser vi etterpå, skatt, det er fortsatt litt tid.

Christine satte et bokmerke, la fra seg boka på stolen og strakte hånden ut.

-Kom så går vi, sa hun og smilte.

Leonora tok hånden hennes og fulgte etter. Hun snudde seg og så mistenksomt på meg. Men så så hun på Christine igjen og smilte.

Hjertet mitt banket fort, jeg måtte konsentrere meg for å puste rolig og med magen. Jeg så opp.

Jentene tok ikke bilder mer, men flokket seg rundt en mobiltelefon. De pekte på skjermen og lo.

-Å, så fint!

En gruppe foreldre sto sammen i salen. En av dem holdt på å fortelle en historie, så det ut til. Med jevne mellomrom brøt de andre foreldrene ut i latter. Regissøren gløttet innimellom irritert bort på dem. Gruppen trakk litt tettere sammen, noen mumlet beklager, beklager og skravlingen fortsatte dempet.

-Har dere hørt om begrepet ‘darkest hour’, barn? En av pappaene jobbet som TV-produsent og hadde derfor påtatt på seg oppgaven som regissør. Josef og Maria ristet på hodet. -Jo, dere, det er når det er det ser aller verst ut for helten i fortellingen, han er nede for telling, han henger fra en klippe, og den ene etter den andre vaieren som holder ham på plass, ryker.

-Kan ikke helten være en ‘hun’, hvorfor må det alltid være en ‘han’? Det var Josef som spurte.

-Jo, selvsagt, hun er nede for telling da. Alle monstrene flokker seg rundt henne, det er ute med henne, men så, kommer hun på at hun har et magisk sverd, eller noe i baklomma, ikke sant?

De så skeptiske på ham. Så sperret Maria øynene opp, så opp på ham og sa -Ja! Litt som når Askeladden havner i trollets hule, men kommer på den lure planen med sekken?

-Ja, akkurat sånn! Regissøren lyste selv opp i ansiktet. -Litt sånn er det for Josef og Maria når de blir avvist på vertshus etter vertshus. Og mye er på spill, Maria skal føde når som helst og for første gang. Og det kan jeg love dere, det er ikke noe særlig å føde, altså!

Josef og Maria sperret øynene opp.

-Uansett! Regissøren kremtet. -Altså, det ser ut til at Josef og Maria må tilbringe natten utendørs da, og det er jo veldig ubehagelig og kaldt. Men så får de se stallen da, og der er det varmt og mykt, og alt ordner seg. Slik er det jo litt med julen også, det er den mørkeste tiden på året. Ja, ‘darkest hour’, bokstavelig talt! Han lo litt av sin egen morsomhet, men så strammet han opp ansiktet igjen. -Men, midt i den mørkeste stunden, da finner vi sammen i varme og glede, og så går vi mot lysere og bedre tider.

Josef og Maria nikket ettertenksomt, og så smilte de.

En kvinne sto på siden av scenen og betraktet palmene i papp barna hadde laget i kunst og håndverk-timene. Det så ut til at hun vurderte om de burde flyttes 15 centimeter mot høyre igjen. Det var bare et tidsspørsmål før hun ville oppdage meg og be om råd. Jeg begynte instinktivt å flytte meg ut av synsfeltet hennes. Jeg holdt på å snuble i noen ledninger da jeg skrittet bakover. Ryggen min traff heldigvis en vegg så jeg ikke falt. Jeg snek meg langs veggen. Det var mørkt så jeg holdt en flat hånd mot veggen og følte meg fram. Hånda mi traff noe hardt og kaldt. Et dørhåndtak. Jeg tok langsomt tak i det og vred sakte rundt, redd for at noen skulle høre meg.

Lyset fra en utelampe lyste opp en hekk på den lille uteplassen. Jeg gikk ned 3 trinn i sveiset stål og satte meg på det nederste trinnet. Noen søppeldunker sto som en gruppe urørlige hipstere opp mot husveggen. Kildesortering de luxe. Jeg var ikke vant til å være alene. Jeg var sent ute, men etter at jeg fikk min første kjæreste som 20-åring, hadde jeg nesten ikke vært enslig. Hvordan skulle jeg klare meg alene med barn? Skulle vi klare å leve på noe annet enn ferdigpizza og spaghetti med ketchup, som var det eneste minstemann spiste? Hvordan skulle jeg klare å hente og levere til alle fritidsaktivitetene alene? Jeg hadde skiftet dekk en gang, men det var sikkert 15 år siden, og da fikk jeg hjelp. Kunne jeg klare det igjen? Eller, kunne man ikke betale folk for å gjøre slikt?

Lyden av luft i bevegelse fikk meg til å skvette. Det hørtes ut som vind, men bladene på hekken rikket seg ikke. Var det.. pusting?

En tørr latter slo mot meg fra mørket. Jeg spratt opp og holdt på å snuble i trappen opp mot døren, men gjenvant balansen.

-Nå skvatt du! Og jeg som trodde at ingen ville finne meg her. Det trodde vel du også?

-Og jeg trodde ingen røykte lenger! I alle fall ikke du.

-Tja, vi har vel alle våre hemmeligheter, har vi ikke det?

-Røyking ja, det har jeg ikke gjort på lenge.

-Har du røykt?!? Løpedronningen?

-Ja, vi har jo alle våre hemmeligheter, har vi ikke?

-Mamma? Lyden kom innenfra.

-Fort, kom hit!

I løpet av to sprang var vi krøket sammen bak søppeldunkene, mens vi forsøkte å være stille innimellom fnising. Jeg kjente en arm rundt livet. Pannen min rørte ved haken hans. Jeg snudde hodet mot ham. Han så smilende og lurt på meg.

-Hva sier du, løpedronning? Vil du ha et trekk?

Uten å vente på svar, kom den andre hånden hans med sigaretten mellom fingrene mot ansiktet mitt. Håndflaten hans strøk mot kinnet mitt mens han holdt sigaretten opp foran meg.

-Ikke så veldig koronavennlig det her, sa jeg spakt, rett før leppene mine lukket seg rundt filteret. Jeg kjente fingrene hans berøre leppene mine idet jeg trakk inn.

-Å, fytti....! Det brant i halsen. Jeg rakk bare å snu meg halvveis vekk før hostekulen kom i rykk og napp ut av meg.

-Det er du som ikke er koronavennlig, lo han, hoster meg ned og greier!

Jeg stod bøyd mot hekken. Fy søren, som det svei.

-Kanskje best at du fortsetter å holde deg unna de greiene der. Du tåler det åpenbart ikke lenger!

Jeg skulle si at jeg såvisst tålte det ene og det andre fremdeles, men det raspet og svei i halsen, så det ble bare hark til svar.

-Her, jeg har et par Frisk til deg når du er klar.

Han så litt utydelig ut gjennom de tårevåte øynene mine. Jeg strakk ut hånden og tok imot.

Han bøyde seg ned for å slukke sneipen i betonggulvet da døra plutselig gikk opp.

-Mamma! Hvor var du? Jeg trenger hjelp med vingene mine og alle de andre har kaffepause eller noe. Hva gjør du her ute?

-Jeg tror jeg gikk feil jeg, skatten min.

-Hæ!? Er ikke du superkjent her? Du gikk jo på skole her!

-Nei, ikke ved sceneområdet, vet du. Jeg har ikke vært med på forestilling før.

-Jaja, samma det, fikser du vingene mine eller? Faren til Trond sminka meg ferdig, han er visst make-up-artist eller noe.

På vei opp trappa, snudde jeg meg fort rundt. Jeg så konturene av en hånd hevet til hilsen idet jeg skrittet opp den lille trappen mot døra. I bakgrunnen skimtet jeg dalende snø, og bak der igjen kanskje Nordstjerna på himmelen.