Stallen var laget av papp, men så faktisk ganske innbydende ut. Josef og Maria så konsentrert på mannen som gestikulerte og vekslet mellom ulike ansiktsuttrykk mens han snakket.
I kulissene på den ene siden av scenen sto de eldste jentene i en krok og holdt mobiltelefonene utstrakt foran seg, mens de smilte og strakte tommelen opp.
-Nei, det ble barnslig, sa den ene. -Hva med sånn her?
Hun bøyde nakken, la hodet på skakke, så litt oppover, og laget trutmunn.
-Ja, dødsbra! Ja, kult!, sa de andre og gjorde det samme.
På hver sin stol vendt mot hverandre, satt en engel med vinger og en kvinne med en pudderkvast i hånda. Er det slik det blir om et par år, tenkte Beate, mens hun la et strøk med lyst pudder på kinn og panne.
-Lov meg at du aldri oppretter konto på Instagram, skatten min.
-Hva er Instagram?
-Ikke bry deg om det, glem at jeg sa det.
Faen ta de de såkalt sosiale mediene, kyniske annonseselskap, var det de var. Og faen ta foreldre som lar 10-åringer være på TikTok. Hun ble varm i kinnene bare av å tenke på det. En bevegelse foran øynene avbrøt tankerekken hennes.
-Mamma, hallo!
En hånd vinket foran ansiktet hennes. -Jorden kaller, mamma. Skal ikke du liksom sminke meg ferdig?
Hun så på ansiktet som var hvitt.
-Jo, selvsagt, skatt.
-Hva var det du tenkte på, mamma?
-Ingenting.
-Var det Instagram?
-Nei, nei, jeg bare prøvde å huske hvordan resten av engelsminken skulle være.
-Du har jo sminket 5 engler allerede da, så det burde ikke være så vanskelig å finne ut av!
-Nei, det burde vel ikke det.
-Tenkte du på pappa?
Hånden hennes føltes plutselig helt vissen og hun mistet pudderbørsten. På gulvet var det fullt av stoffrester og sko. Hvor faen ble det av børsten? Hun begynte å løfte på pomponger og kastet dem rundt.
-Mamma, det går greit, jeg savner ham jeg også.
-Du, er det lenge siden du var på do?
Hun så strengt på datteren sin.
-Jeg gikk før vi dro hjemmefra, du tvang meg til det som du pleier, husker du?
-Ok, da er det på tide å gå igjen da. Ta med deg Christine, du. Christine, har du fått med deg hvor doen er?
Christine var et par år eldre, hun satt på en stol og leste en bok. Hun så opp og smilte da hun hørte navnet sitt.
-Jada, den er rett her borte. Skal jeg følge deg, Leonora?
-Men jeg har ikke fått røde kinn ennå!
-Det fikser vi etterpå, skatt, det er fortsatt litt tid.
Christine satte inn et bokmerke, la fra seg boka på stolen og strakte hånden ut.
-Kom så går vi, sa hun og smilte.
Leonora tok hånden hennes og fulgte etter. Hun snudde seg og så mistenksomt på moren sin. Men så så hun på Christine igjen og smilte.
Hjertet til Beate banket fortsatt fort, hun måtte konsentrere seg for å puste rolig og med magen. Hun så opp. Jentene tok ikke bilder mer, men flokket seg rundt en mobiltelefon. De pekte på skjermen og lo.
-Å, så nice du ser ut! sa en av dem.
En gruppe foreldre sto sammen i salen. En av dem strakte ut armene og smilte mens han sa noe. Med jevne mellomrom brøt de andre foreldrene ut i latter. Regissøren gløttet irritert bort på dem. Gruppen trakk litt tettere sammen, noen mumlet beklager, beklager. Skravlingen fortsatte, men mer dempet nå.
-Har dere hørt om begrepet ‘darkest hour’, barn?
En av pappaene jobbet som TV-produsent og hadde derfor påtatt på seg oppgaven som regissør. Josef og Maria ristet på hodet.
-Jo, dere, det er når det er det ser aller verst ut for helten i fortellingen, han er nede for telling, han henger fra en klippe, og den ene etter den andre vaieren som holder ham på plass, ryker.
-Kan ikke helten være en ‘hun’, hvorfor må det alltid være en ‘han’? Det var Josef som spurte.
-Jo, selvsagt, hun er nede for telling da. Alle monstrene flokker seg rundt henne, det er ute med henne, men så, kommer hun på at hun har et magisk sverd, eller noe i baklomma, ikke sant?
De så skeptiske på ham. Så sperret Maria øynene opp, så opp på ham og sa -Ja! Litt som når Askeladden havner i trollets hule, men kommer på den lure planen med sekken?
-Ja, akkurat sånn! Regissøren lyste selv opp i ansiktet. -Litt sånn er det for Josef og Maria når de blir avvist på vertshus etter vertshus. Og mye er på spill, Maria skal føde når som helst og for første gang. Og det kan jeg love dere, det er ikke noe særlig å føde, altså!
Josef og Maria sperret øynene opp.
-Uansett! Regissøren kremtet. -Altså, det ser ut til at Josef og Maria må tilbringe natten utendørs da, og det er jo veldig ubehagelig og kaldt. Men så får de se stallen da, og der er det varmt og mykt, og alt ordner seg. Slik er det jo litt med julen også, det er den mørkeste tiden på året. Ja, ‘darkest hour’, bokstavelig talt! Han lo litt av sin egen morsomhet, men så strammet han opp ansiktet igjen. -Men, midt i den mørkeste stunden, da finner vi sammen i varme og glede, og så går vi mot lysere og bedre tider.
Josef og Maria nikket ettertenksomt, og så smilte de.
En kvinne sto på siden av scenen og betraktet palmene i papp barna hadde laget i kunst og håndverk-timene. Det så ut til at hun vurderte om de burde flyttes 15 centimeter mot høyre igjen. Det var bare et tidsspørsmål før hun ville oppdage Beate og spørre henne om råd. Beate begynte instinktivt å flytte seg ut av den andres synsfelt. Hun holdt på å snuble i noen ledninger da hun skrittet bakover. Ryggen hennes traff heldigvis en vegg. Hun begynte å snike seg langs den. Med flat hånd følte hun seg fram, før hånda traff noe hardt og kaldt. Et dørhåndtak. Hun tok langsomt tak i det og vred sakte rundt, redd for at noen skulle høre henne.
Lyset fra en utelampe lyste opp en hekk på den lille uteplassen. Hun gikk ned 3 trinn i sveiset stål og satte seg på det nederste trinnet. Noen søppeldunker sto litt ut fra husveggen. Kildesortering de luxe. Hun var ikke vant til å være alene. Etter at hun fikk sin første kjæreste som 20-åring, hadde hun nesten ikke vært enslig. Hvordan skulle hun klare seg alene og ta seg av barn i tillegg? Hun lukket øynene og skalv litt da hun kom på samtalen med SFO og lyden av gråtende barn i bakgrunnen.
Lyden av luft i bevegelse fikk henne til å skvette. Det hørtes ut som vind, men bladene på hekken rikket seg ikke. Var det.. pusting? En tørr latter slo mot henne fra mørket. Hun spratt opp og holdt på å snuble i trappen opp mot døren, men gjenvant balansen.
-Nå skvatt du! Og jeg som trodde at ingen ville finne meg her. Det trodde vel du også?
En sky av røyk føk ut av munnen hans. Det var kaldt, men det var alt for mye til å være bare frostrøyk.
-Og jeg trodde ingen røykte lenger, parerte hun. -I alle fall ikke du.
-Tja, vi har vel alle våre hemmeligheter, har vi ikke det?
Hun svarte ikke.
-Du er typen som har røykt, det ser jeg på deg.
Hun kjente at hun ble varm i kinnene.
-Mamma? Lyden kom innenfra.
-Fort, kom!
I løpet av to sprang var de krøket sammen bak søppeldunkene. Han fniste, hun hysjet på ham. Hun kjente en arm rundt livet. Pannen hennes rørte ved en kald hake. Hun snudde hodet mot ham. Han så lurt på henne.
-Hva sier du, flinkis? Vil du ha et trekk?
Uten å vente på svar, kom den andre hånden hans med sigaretten mellom fingrene mot ansiktet hennes. Håndflaten hans strøk mot kinnet hennes mens han holdt sigaretten opp foran henne.
-Ikke så veldig smittevernvennlig det her, sa hun spakt, rett før leppene hennes lukket seg rundt filteret. Fingrene hans strøk så vidt borti leppene hennes idet hun trakk inn.
-Å, fytti....! Det brant i halsen. Hun rakk bare å snu seg halvveis vekk før hostekulen kom.
-Det er du som ikke er smittevernvennlig, lo han, hoster meg ned og greier!
Hun stod bøyd mot hekken. Fy søren, som det svei.
-Kanskje best at du fortsetter å holde deg unna de greiene der.
Hun trengte ikke å snu seg mot ham for se det lure smilet hans. Hun forsøkte å samle leppene for å parere med noe smart og velformulert, men det ble bare hark til svar.
-Her, jeg har et par Frisk til deg når du er klar.
Med tårevåte øyne strakte hun ut hånden mot der stemmen kom fra.
Han bøyde seg ned for å slukke sneipen i asfalten da døra plutselig gikk opp.
-Mamma! Hvor var du? Jeg trenger hjelp med vingene mine og alle de andre har kaffepause eller noe. Hva gjør du her ute?
-Jeg tror jeg gikk feil jeg, skatten min.
-Hæ!? Er ikke du superkjent her? Du gikk jo på skole her!
-Nei, ikke ved sceneområdet, vet du. Jeg har ikke vært med på forestilling før.
-Jaja, samma det, fikser du vingene mine eller? Faren til Trond sminka meg ferdig, han er visst make-up-artist eller noe.
På vei opp trappa, snudde hun seg fort rundt. En hånd hevet til hilsen stakk opp fra bak søppeldunkene idet hun skrittet opp den lille trappen. I bakgrunnen kunne hun skimte dalende snø, og bak der igjen, kanskje Nordstjerna på himmelen.
