Høykulturell slutshaming

La donna è mobile fra Giuseppe Verdis Rigoletto er en av de mest kjente, om ikke den mest kjente arien av dem alle. Selv de som ikke går i operaen, har hørt denne, enten på radio eller i en eller annen reklame for pastasaus. Kanskje får opp bilder i hodet av et ukebladvakkert par som sitter og spiser middag ved en jernbro? Eller så tenker du kanskje "rar operastemme", og at det høres like unaturlig ut som første gangen du hørte det som barn.


Men hva handler den egentlig om? Er det en mobiltelefon som heter Donna? Det kan da ikke stemme, sangen er nok for gammel. Nei, bokstavelig talt kan vi oversette tittelen til at kvinnen er omskiftelig. Som en fjær som føyer seg etter vinden. Dette er ingen hyllest til kvinner eller til det å kunne skifte standpunkt. Kvinnen er riktignok elskelig, men enten hun ler eller gråter går det ikke an å stole på en kvinnes løgnaktige ansikt.


Ok, kritikk mot alle kvinnen, i betydningen alle kvinner, er det nødvendigvis slutshaming? Slutshaming er definert som å kritisere personer som bryter med forventet oppførsel når det gjelder seksualitet, og er som regel rettet mot kvinner. Det er her kontekst kommer inn. Personen som lirer av seg de generaliserende ordene med imponerende teknikker har kanskje blitt behandlet dårlig av kvinner i det siste, noe som har ført til et sinne mot kvinner. Eller har hen det? Det er greven av Mantua som har både forført og forgrepet seg på kvinner. Felles for de seksuelle møtene er at de har vært kortvarige, og at kvinnene står igjen håpløst forelsket og vanæret. Kvinnenes løsaktighet blir gjort til tema i La donna è mobile. Men man må være to for å danse kinn mot kinn, og er ikke greven like løs når han til stadighet har sex utenfor ekteskapet?


Jeg lander på at arien er høykulturell slutshaming. Selv om det er noen komplimenter til kvinnen der, er for mange stikk der til at den kan oppsummeres som en hyllest til kvinnen.


Lavkulturell slutshaming

Sanger med drøye tekster er naturligvis ikke forbeholdt operasjangeren. Jeg var tenåring da Snoop Dogg fikk sitt gjennombrudd. Jeg vugget hode fra side til side, og strakte kanskje begge hendene i været på det jeg håpet var en kul måte til Gin and juice. Her forteller alltid avslappede Snoop om hvor mange bitches han har i stua, og som han skal kaste på hue og ræva ut når han har fått der han vil ha av dem "Don't get upset girl, that's just how it goes I don't love you hoes, I'm out the do'". Litt av grunnen til at han var så rolig var nok røyking av diverse plantevekster. Som lyshudet vestkantjente som aldri har vært på kant med loven, var det noe stilig og forbudt ved å høre på gangstarap. Man fikk en smak av å leve helt etter egne regler. Og det uten å i det hele tatt forlate Oslo 3.


Føkkboyshaming?

Det er ikke noe revolusjonerende nytt at at hiphop-sjangeren er full av bruk-og-kast-mentalitet når det gjelder kvinner. Hva skjer når man snur på flisa og det er kvinnene som utnytter mennene? Er det greit? I podkasten "A more perfect union" med slagordet "Real debate without the hate", var panelet delt i om Cardi Bs nye låt Wet ass pussy var kvinnefrigjørende. Den selverklærte progressive feministen pekte på at å legge vekt på konkrete tegn på kvinnelig nytelse var positivt. Den selverklærte moderate demokraten mente at det var problematisk at en kvinne skryter av å skaffe seg penger og smykker i bytte mot sex. Dersom man skal kritisere en tekst for å være generaliserende, og det er jeg godt i gang med, så er Cardi Bs låt nedlatende ovenfor menn. De er enkle vesener, som er lette å lede. Litt omskiftelige, rett og slett?


Jeg kommer også på The Donnas, som blant annet synger om 40 boys in 40 nights, hvor turnélivet er så fullt av tiltrekkende og villige unge menn at de "aint got no time to see sights". Som fan av Tyskland setter jeg også pris på engelskråklig sangtekst hvor Stuttgart blir nevnt. Stereotypien om turnèlivet fra rockens gullalder besto jo nettopp av villige unge mennesker som sto i kø etter en konsert for å gå til sengs med rockestjernene. Det minner meg om at jeg fremdeles ikke har lest The Dirt om Mötley Crües turnèliv. Jeg har lest Rock Star av Jackie Collins da, som jeg fant i bokhylla i barndomshjemmet mitt. Jeg var nok for ung for en del av beskrivelsene som sex i turnébuss, og gruppesex ispedd narkotika med kyniske managere, men jeg var glad i å lese, og dette var veldig spennende.


I Take it off, fremdeles av The Donnas, oppfordrer en kvinne en mann til å kle av seg for henne. Er det noe man bør gjøre? Det kan være en spennende lek mellom to mennesker eller noe ubehagelig. Man bør nok tenke seg godt om. Kan man aldri skrive om noe som kan misforstås eller misbrukes, hadde vi hatt svært få og kjedelige sangtekster her i verden. Margrethe Munthe hadde vært verdensstjerne. Joe Cocker sang om stripping i "You can leave your hat on", mens Kim Basinger kledde av seg foran Mickey Rourke i "9 1/2 Weeks". Som så mye annet han sang, mistenker jeg at det var en coverlåt.


Jeg kommer ikke på flere sanger i farten, så jeg klarer ikke avgjøre hva som er det numeriske forholdet mellom sanger med kvinnelig eller mannlig stripping som har blitt skrevet. Jeg velger uansett å se fremover, nå som vi har sterke kvinnelige og mannlige stemmer og tekstforfattere. Da vil jeg at vi skal komme oss dit hvor vi kan leke oss, kritisere, klage og så videre, men uten å være nedlatende ovenfor det ene eller andre kjønn.


Jeg setter også pris på at kvinners lyst blir tematisert og vist frem i popkulturen. Så lenge det er frivillig, så kan vel kvinner ta initiativ til sex uten at omverdenen skal bli støtt av det. Eller at man omtaler kvinnene som gjør det som patetiske eller at de plager omverdenen med sin kåthet. Jeg kan fullt forstå de som reagerer på en seksualisert offentlighet, med kvinner og menn som spiller på sex for å få oppmerksomhet rundt kunsten sin. Da får man i så fall være plaget av det i sin helhet, om det er kvinner eller menn som gjør det.


Person - man - woman - song - acceptable?

Tilbake til spørsmålet jeg glemte å svare på, går det an å skrive vakre sangtekster om sex, hvor ingen blir diskriminert eller skåret over en kam? Tusenvis av tekster er nok skrevet hvor frivillig og vellykket sex, men hvor man må lete ganske godt mellom linjene for å finne ut hvilke handlinger som ble utført. Salige Leonard Cohen, derimot, gikk ikke av veien for å synge om munnsex på menn og kvinner. Han har senere innrømmet at det var en seanse mellom Janis Joplin og ham som var utgangspunktet for Chelsea Hotel som blant annet inneholder tekstlinjen "giving me head on the unmade bed". Han har i alle fall sagt unnskyld til ånden hennes i etterkant.


Senere i livet hans, i Light as the breeze var det mer verdig og poetisk samt med en viss andakt at han kneler "at the delta, at the alpha and the omega". Han understreker også ved å proklamere at "you can drink it or you can nurse it, it don't matter how you worship, as long as you're down on your knees". Kanskje det er gitaren som så vidt kommer og hilser innom i den rolige sangen, eller Leonards dype og manende røst, som gjør at ordene slår meg. Tankene mine går til hvor vakkert det kan være når man åpner seg for et annet menneske. Her snakker vi hyllest. I motsetning til en ung Leonard, og kollega Snoop Dogg som tar i mot.


Å slå av eller ikke slå av, det er spørsmålet

Nå var det ikke meningen at dette skulle bli en grisete tekst. Jeg er nok ingen Leonard Cohen, som kan være direkte og samtidig diskret. Kan både menn og kvinner synge om sexlivet sitt? Blir det like patetisk når Snoop Dogg gjør det som når The Donnas gjør det? Jeg må innrømme at jeg setter pris på begges låter. Cardi Bs Wet Ass Pussy har jeg foreløpig bare hørt om. Budskapet er blandet, så jeg klarer ikke å konkludere.


Når det gjelder La donna è mobile, kan jeg nok ikke unngå å innimellom høre den på NRK Klassisk eller når jeg en sjelden gang ser en reklame for pastasaus eller Italia som reisemål. Jeg kan velge å la meg bli slått av hva stemmebåndene kan få til med riktig talent og øving. For noen år siden, gikk en vanlig mann inn for å lære seg arien i full offentlighet på P2. Det var ingen lett jobb. Melodien flyter lett som en fjær eller bris, men krever mye lungekapasitet og stemmekontroll for å mestres. Innimellom er det flere hopp i melodien som man må ha rytmisk sans og timing for å få til.


Av samme grunn som at jeg ikke kan få ren feststemning av Iron Maidens Run to the Hills lenger, men tenker på folkemord på urinnvånere i Sør-Amerika, som teksten handler om, kommer jeg til å tenke på hersketeknikk og overgrep når jeg hører La donna è mobile? Jeg tror jeg slår av sangen mentalt og heller setter på Brindisi fra La traviata, hvor helten og heltinnen sammen synger om kjærlighet og livsglede.

8 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde a

Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i s