Høykulturell slutshaming

Oppdatert: 2. okt.

La donna è mobile fra Giuseppe Verdis Rigoletto er en av de mest kjente, om ikke den mest kjente arien av dem alle. Selv de som ikke går i operaen, har hørt denne, enten på radio eller i en eller annen reklame for pastasaus. Kanskje får opp bilder i hodet av et ukebladvakkert par som sitter og spiser middag ved en jernbro? Eller så tenker du kanskje "rar operastemme", og at det høres like unaturlig ut som første gangen du hørte det.


Men hva handler den egentlig om? Er det en mobiltelefon som heter Donna? Det kan da ikke stemme. Direkte oversatt betyr det at kvinnen er omskiftelig. Som en fjær som føyer seg etter vinden. Dette er ingen hyllest til kvinner eller til det å kunne skifte standpunkt. Kvinnen er riktignok elskelig, men enten hun ler eller gråter går det ikke an å stole på en kvinnes løgnaktige ansikt.


Ok, kritikk mot kvinnen, i betydningen alle kvinner, er det nødvendigvis slutshaming? Slutshaming er definert som å kritisere personer som bryter med forventet oppførsel når det gjelder seksualitet, og er som regel rettet mot kvinner. Det er her kontekst kommer inn. Personen som lirer av seg de generaliserende ordene med imponerende teknikk har kanskje blitt behandlet dårlig av kvinner i det siste, noe som har ført til et sinne mot kvinner. Eller har hen det? Det er greven av Mantua som har både forført og forgrepet seg på kvinner. Felles for de seksuelle møtene er at de har vært kortvarige, og at kvinnene står igjen håpløst forelsket og/eller vanæret. Kvinnenes løsaktighet blir gjort til tema i La donna è mobile. Men man må være to for å danse tango, og er ikke greven like løs når han til stadighet har sex utenfor ekteskapet?


Jeg lander på at arien er høykulturell slutshaming. Selv om det er noen komplimenter til kvinnen der, er for mange stikk der til at den kan oppsummeres som en hyllest til kvinnen.


Lavkulturell slutshaming

Sanger med drøye tekster er naturligvis ikke forbeholdt operasjangeren. Jeg var tenåring da Snoop Dogg fikk sitt gjennombrudd. Jeg vugget hode fra side til side, og strakte kanskje begge hendene i været på det jeg håpet var en kul måte til Gin and juice. Her forteller alltid avslappede Snoop om hvor mange bitches han har i stua, og som han skal kaste på hue og ræva ut når han har fått der han vil ha av dem "Don't get upset girl, that's just how it goes I don't love you hoes, I'm out the do'". Litt av grunnen til at han var så rolig var nok røyking av diverse plantevekster. Som lyshudet vestkantjente som aldri har vært på kant med loven, var det noe stilig og forbudt ved å høre på gangstarap. Man fikk en smak av å leve helt etter egne regler. Og det uten å i det hele tatt forlate Oslo 3.


Føkkboyshaming?

Det er ikke noe revolusjonerende nytt at at hiphop-sjangeren er full av bruk-og-kast-mentalitet når det gjelder kvinner. Hva skjer når man snur på flisa og det er kvinnene som utnytter mennene? Hva med The Donnas, som synger om 40 boys in 40 nights, hvor turnélivet er så fullt av tiltrekkende og villige unge menn at de "aint got no time to see sights". Stereotypien om turnèlivet fra rockens gullalder besto jo nettopp av villige unge mennesker som sto i kø etter en konsert for å gå til sengs med rockestjernene.


Jeg setter pris på at kvinners lyst blir tematisert og vist frem i popkulturen. Så lenge det er frivillig, så kan vel kvinner ta initiativ til sex uten at omverdenen skal bli støtt av det. Eller at man omtaler kvinnene som gjør det som patetiske eller at de plager omverdenen med sin kåthet. Jeg kan fullt forstå de som reagerer på en seksualisert offentlighet, med kvinner og menn som spiller på sex for å få oppmerksomhet rundt kunsten sin. Da får man i så fall være plaget av det i sin helhet, om det er kvinner eller menn som gjør det.


Person - man - woman - song - acceptable?

Går det an å skrive vakre sangtekster om sex, hvor ingen blir diskriminert eller skåret over en kam? Tusenvis av tekster er nok skrevet hvor frivillig og vellykket sex, men hvor man må lete ganske godt mellom linjene for å finne ut hvilke handlinger som ble utført. Salige Leonard Cohen, derimot, gikk ikke av veien for å synge om munnsex på menn og kvinner. Han har senere innrømmet at det var en seanse mellom Janis Joplin og ham som var utgangspunktet for Chelsea Hotel som blant annet inneholder tekstlinjen "giving me head on the unmade bed". Han ba i alle fall flere ganger offentlig om unnskyld til ånden hennes.


Senere i livet hans, i Light as the breeze var det mer verdig og poetisk samt med en viss andakt at han kneler "at the delta, at the alpha and the omega". Han understreker også ved å proklamere at "you can drink it or you can nurse it, it don't matter how you worship, as long as you're down on your knees". Kanskje det er gitaren som så vidt kommer og hilser innom i den rolige sangen, eller Leonards dype og manende røst, som gjør at ordene slår meg. Tankene mine går til hvor vakkert det kan være når man åpner seg for et annet menneske. Her snakker vi hyllest.


Å slå av eller ikke slå av, det er spørsmålet

Nå var det ikke meningen at dette skulle bli en grisete tekst. Jeg er nok ingen Leonard Cohen, som kan være direkte og samtidig diskret. Kan både menn og kvinner synge om sexlivet sitt?


Når det gjelder La donna è mobile, kan jeg nok ikke unngå å innimellom høre den på NRK Klassisk eller når jeg en sjelden gang ser en reklame for pastasaus eller Italia som reisemål. Jeg kan velge å la meg bli slått av hva stemmebåndene kan få til med riktig talent og øving. For noen år siden gikk en vanlig mann inn for å lære seg arien i full offentlighet på P2. Det var ingen lett jobb. Melodien flyter lett som en fjær eller bris, men krever mye lungekapasitet og stemmekontroll for å mestres. Innimellom er det flere hopp i melodien som man må ha rytmisk sans og timing for å få til.


Av samme grunn som at jeg ikke kan få ren feststemning av Iron Maidens Run to the Hills lenger, men tenker på folkemord på urinnvånere i Sør-Amerika, som teksten handler om, kommer jeg til å tenke på hersketeknikk og overgrep når jeg hører La donna è mobile? Jeg tror jeg slår av sangen mentalt og heller setter på Brindisi fra La traviata, hvor helten og heltinnen sammen synger om kjærlighet og livsglede.

12 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Schiphol-Washington DC februar 2004 Vi ser på hverandre og fniser. Klokka er kanskje 12. Vi tar små slurker av ølboksene våre. Var det Heineken? Sikkert. Vi hører serveringstrallen nærme seg fra midtg