Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i selve bygget. For noen dager siden fikk jeg vite at CT-bildene viste ingen knuter og ingen spredning. Det var gode nyheter. Men noen kreftceller er det i kroppen min, dessverre. Med MR skal vi få vite hvor små og hvor mange de kreftcellene de er.


Vel inne er det bare å følge instruksene jeg får i resepsjonen. Følge blå strek, ta heis, finne røntgen. Finne frem i korridorene til røntgenskranken. Fylle ut skjema. Følge skiltingen. Være usikker på om jeg skulle si fra til noen at jeg var på venterommet eller ikke. Noen usikre skritt inn og ut av venterommet før jeg ser et skilt på veggen hvor jeg blir forsikret om at så lenge jeg har blitt registrert i røntgenskranken, vet de at jeg er her. Snart kommer en trivelig sykepleier med munnbind og henter meg. Hun begynner å forklare litt hva som skal skje i dag. Så gir hun meg lommeversjonen av et klyster, en liten gul sak. Jeg får et hurtigkurs og beskjed om at jeg har toalettet rett ved siden av helt for meg selv.


Her tenker jeg som Pippi at dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert. Det er en alarmknapp ved dorullen, så jeg føler meg i trygge hender i tilfelle jeg det skulle gå galt. Når vil jeg eventuelt føle at jeg vil ha behov for å tilkalle hjelp? Det er mange år siden jeg trengte hjelp på do, så lenge at jeg har glemt når det var. Selv om jeg er usikker på om jeg har gjort ting riktig, lander jeg på at jeg ikke ber om hjelp.


Jeg forklarer dette for den trivelige sykepleieren som forsikrer meg om at det sikkert gikk fint. Jeg forstår nå hvorfor jeg måtte møte opp 1,5 timer før MR-timen skulle starte. Tarmen skal være tom så vi slipper uhell på den fine MR-maskinen og klærne mine, regner jeg med. Dermed er det bare å sette seg ned og vente igjen. Jeg har med en bok. Jeg forsøker for tiden å sette meg inn i norsk landbrukspolitikk igjen. Boka er smart, så jeg sliter med å henge med i svingene. Jeg forstår i alle fall at prisene på korn, kraftfòr og melk har stor betydning for selvforsyningsgraden i Norge.


Et par minutter etter oppsatt tid får jeg beskjed om at det er min tur. Jeg får låst inn verdisaker. Med noen anstrengelser og litt fingervrikking er gifteringen også trygt plassert bak lås og slå. Jeg får utdelt en utvasket og myk morgenkåpe i frottè, og beskjed om å kle av meg på overkroppen. Sannsynligvis tror de at jeg har en BH med metallspiler på meg, men her kunne jeg ha ledd som i de dårlige vitsene vi fortalte hverandre på barneskolen, fordi den lot jeg ligge igjen hjemme.


Det blir litt trafikkork ettersom vi er to som får morgenkåper mer eller mindre samtidig. Men jeg er noen tiår yngre, og kommer raskest ut igjen og sikrer meg plass i den store blå og behagelige stolen. Jeg bretter villig opp morgenkåpearmen og får dagens første stikk. Jeg skravler i vei om at jeg er vant til nåler som blodgiver, og at jeg fikk første vaksinestikk for et par dager siden, men nå er ikke overarmen øm lenger, altså. Jeg får spørsmål om linseimplantatene i øynene mine som jeg informerte om på skjemaet i stad. Er de av metall? Neida, her er det akryl for alle penga. Det er viktig å vite om jeg har metallbiter i kroppen eller ikke. Jeg skal inn i en kjempestor magnet og det hadde ikke vært så trivelig for meg om en metallgjenstand begynte å bevege seg rundt i kroppen min. Metall i kroppen er jeg ferdig med for lengst sier jeg jovialt, til den nye sykepleieren min. Jeg tenker på diverse ringer i navle og hals jeg hadde som tenåring og er glad den tiden er forbi.


Etter en liten misforståelse hvor jeg tror den nye hyggelige sykepleieren snakker til en annen, må han komme og hente meg fra stolen. Så er det inn i MR-rommet. Jeg får legge fra meg nøkkel og munnbind i en liten plastskål, og så er det bare å finne seg til rette på en flat hylle som snart skal skyves inn i en smal magnetisk tunnel. Jeg blir støttet opp av hodepute og diverse blokker. Jeg får beskjed om at jeg vil få en sprøyte i låret og at jeg bare må si fra om det sprenger på der. Hjelpes, det høres ikke bra ut! Men jeg er ved godt mot. Sprøyter gjør meg ikke så mye. Jeg drar ned strømpebuksa, får stikket og drar strømpebuksa på igjen. Dette er ikke helt som da jeg var på spa i Berlin for noen år siden og ble vasket og skrubbet på et marmorbord av en behagelig og sindig spamedarbeider. Jeg føler likevel at blir jeg godt tatt vare på, og at andre legger til rette for at det skal være så behagelig som mulig for meg her.


Med sprøyta i låret har jeg fått noe stoffer som de ønsker skal virke først om 10-15 minutter. Derfor skyter de det inn i en muskel, slik at det tar noe tid før det siver inn i blodet og videre dit det skal. Derav sprengningsfølelsen jeg kan erfare. Det er i så fall en implosjon, tenker jeg, for jeg merker ikke stort til det.


Denne gangen blir det litt kontrastvæske mot slutten, får jeg vite. Jeg får et slags tungt og veldig bredt belte over magen. Jeg har allerede sett hodetelefoner og lurer på hva jeg kan velge mellom. Er det en spesiell radiokanal du foretrekker, spør de meg? Jeg spør hva klokken er og slår opp i sendeplanen etter hukommelsen. Går ikke et av mine favoritthumorprogrammer nå? Jo, men det er snart ferdig, i tillegg kan bildene bli uskarpe dersom jeg ler for mye. Derfor ender jeg opp på trygge NRK Klassisk, det blir beroligende. Lite aner jeg at jeg skal få høre fint lite av musikken i hodetelefonene.


I hånden har jeg en luftpute hvor jeg kan tilkalle oppmerksomheten deres hvis jeg trenger dem. Får jeg en hostekule, kan jeg avbryte, får jeg vite. Idet jeg skyves inn med millimeterpresisjon, lurer jeg på om jeg kanskje er litt tørr i halsen. Er det ikke ganske lenge siden jeg drakk noe? Og klør det ikke litt inni øret, hvis jeg kjenner etter? Hvordan skal dette gå?


Vel inne får jeg oppleve bråket jeg hadde forberedt meg på, og som de ansatte minnet meg på nettopp. Jeg trodde at det var en voldsom støy som skulle møte meg. Men det er rytmiske lyder. Jeg får assosiasjoner til åpningsriffet til Last Nite av The Strokes fra min ungdom. Så monotont er det, at jeg døser av innimellom. Hendene mine sovner også, og jeg forsøker å bevege litt på dem for å holde blodsirkulasjonen i gang. Litt senere er det mer som mørk tekno, litt som Depeche Mode hvis de hadde holdt seg på samme tonen hele tiden. Innimellom hører jeg bruddstykker av klassisk musikk. Heldigvis får jeg høre noen personlige favoritter, som havfruen Rusalkas klagesang til månen, slik Dvorak tenkte seg det, og Nulla in mundo Pax Sincera, brukt i filmen Shine hvis noen husker den.


Jeg tar meg i å lure på hvilke yrkesgruppe de to ansatte her i MR-rommet tilhører. Er de radiografer, sykepleiere eller leger? Fornærmer jeg dem hvis jeg spør? Innimellom flyttes jeg noen millimeter. Kanskje det er for å ta bilder fra flere vinkler. Innimellom blir jeg også spurt om jeg har det bra. Jada, alt fint her, svarer jeg. Snart flyttes jeg ut for å få kontrastvæske, og kort tid etter det er jeg ferdig igjen. De kan fortelle meg at noen sovner så tungt at de har hatt problemer med å vekke dem igjen. Jeg takker for storartet hjelp, kler på meg og venter igjen på venterommet. Jeg gjetter på hvilken beholder morgenkåpen skal i. Nå er det bare å vente et ukjent antall minutter på at nålen i armen med tilhørende dings, det er vel venflonen skal bli fjernet.


I mellomtiden får jeg kontakt med sjåføren min, som sirkulerer i området. Han forsøkte å vente på bensinstasjonen ovenfor, men der ble han kjeppjaget bort fra av en ansatt. Jeg føler meg ganske fin, og tenker at dette var nå greit. Jeg tekster til sjefen at jeg har det strålende. Likevel begynner jeg å føle at jeg har sittet her lenge nok, og litt stresset av at sjåføren min venter på meg, ringer jeg på en ringeklokke for personale for å få fjernet nålen. Den trivelige mannen fra MR-rommet kommer, og svarer Nå, på spørsmålet mitt om når noen skal fjerne venflonen. Jeg håper at jeg ikke maste, men jeg vet ikke om jeg gjorde det. Nålen går ut, plasteret rundt rives av. Jeg får beskjed om å holde bomullen fast på såret i 5 minutter, så jeg slipper å få blod på klærne mine. Jeg takker igjen for strålende hjelp, og innser at det kan tolkes bokstavelig, er det ikke magnetisk stråling jeg nettopp har blitt utsatt for?


Når han er så nærme, klarer jeg også å se hva det står på ansattkortet hans: Radiograf. Aha! Jeg husker en artikkel jeg leste for en god del år siden om lange ventetider for undersøkelser for å avdekke og behandle kreft. Det skyldtes mangel på radiografer. Siden den tid skulle myndighetene satse på å utdanne flere. Forhåpentligvis gjorde de det. Mannen som har hjulpet meg i dag, var nok allerede ferdig med utdannelsen sin da jeg leste den nevnte artikkelen. Forhåpentligvis var den unge kollegaen hans også radiograf.


Jeg kommer meg ut, blir hentet straks og gleder meg over matpakken som ble smurt til meg i dag tidlig. Jeg har fastet i mange timer nå. Da kjenner jeg kvalmen. Jeg orker ikke å snakke noe særlig. Drømmen om å komme seg hjem så raskt som mulig brister når vi må stoppe opp for kø i tunnelen kort tid etterpå. Heldigvis løser det seg raskt opp. På den 20 minutter lange veien hjem, er jeg livredd for å måtte brekke meg i bilen. Heldigvis har jeg ikke noe å kaste opp. Men er det ikke da man kaster opp magesyre i stedet, når magesekken er tom? Vel hjemme vil jeg ut før vi kjører inn i oppkjørselen og forbereder meg mentalt i et par sekunder på å kaste opp i veikanten, mens naboer får det med seg.


Det blir heldigvis med tanken og en tam rap. Vel inne, får jeg bestilt en bøtte for sikkerhets skyld å ha ved siden av meg mens jeg ser på TV med et sløvt blikk. Senere får jeg appetitten tilbake når jeg blir servert pasta med bacon. Når jeg er mer alene hjemme senere, smugspiser jeg også litt potetgull. Jeg synes jeg har fortjent det.


I morgen skal jeg bare til samtale med overlege. Jeg har ingen garanti for at jeg ikke blir kvalm også etter at det er overstått, men jeg skal fortsette å være forsiktig positiv likevel.

26 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle

Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde a

Nå også en kreftblogg

Fredag 11. juni 2021 fikk jeg den dårlige nyheten: livmorhalskreft. Jeg mistet ikke fatningen. Jeg begynte ikke å gråte. Jeg så litt ut av vinduet og lurte på om det jeg så på kom til å brenne seg fas