Hesjeteknikker

Oppdatert: 14. aug. 2019

Sist helg tok en uventet vending. Mens jeg lå i hengekøyen og forsøkte å lade batteriene, hørte jeg min omgjengelige mann småprate med naboer, noe han ofte gjør. En kvinnestemme spurte om hvor gamle barna våre var, og så var det noe om at voksen måtte være med. Litt etter fortalte min bedre halvdel meg at barna kunne være med på hesjing på nabotomta, en liten bakke full av gress. Det var ennå noen timer unna og vi fikk tid til å høre på NRKs hørespill om Den hemmelighetsfulle hagen en gang til. En metaopplevelse nærmest, å ligge i en hengekøye i en hage og høre på om en annen hage. Fuglekvitteret fra den lille høyttaleren til mobiltelefonen blandet seg med ekte fuglekvitter fra den virkelige verdenen.


Etter at to bortskjemte britiske barn hadde gjennomgått en dannelsesreise i en hage som ved historiens slutt ikke var hemmelig lenger, og blitt ålreite mennesker, var vi klare for vår omvendte klassereise. Urbane barn som aldri har opplevd nød skulle prøve seg på litt ordentlig arbe'. Nå skulle vi bokstavelig talt finne våre røtter eller i alle fall det som vokser ut av dem. Dette blir en fin halvtime, tenkte jeg, tvang på barna solkrem og solhatt og var klare for å møte vår indre bonde.


Gode 20 minutter etter avtalt start ankom vi, og jeg tenkte at vi sikkert ikke ville rekke å få oppleve noen hesjing, så sent som vi kom. Med allergi mot det meste som spirer og gror, hadde min mann gyldig fravær. Barna og jeg fikk hver vår rake, og satte i gang med å rake gress mot de nyoppsatte staurene. Ståltråd ble snurret rundt og strammet til, og så var hesjingen i gang. Etter noen minutter var barna slitne og ville heller hilse på sauene. Det var disse, sauene, altså som vi hesjet for. Vi skulle rett og slett sørge for vintermaten deres, og lage sauematpakker. Inntil videre fòret vi dem med blader fra trærne gjennom gjerdet. Sjelden har jeg sett et så tydelig eksempel på skrekkblandet fryd. Sauene påkaller barnas omsorgsevner, og den myke pelsen med krøller gir dem assosiasjoner til varme og mykhet. Samtidig er sauene store, raske og har store gule tenner. Her er det krysspress så det holder.


Jeg snek meg unna, fant meg en høygaffel og fikk innføring i hesjingens irrganger. Det er viktig å riste på høyet så det blir luftig og tørt, og dermed ikke blir noen råtten matpakke. Videre bør det henges på tvers, akkurat som klesvask. Javel, tenker jeg og rister og henger opp, rister og henger opp. Etter en stund får jeg likevel et vennlig råd om å riste litt mer. Jeg får også råd om å legge fra meg med høygaffelen vendende opp, som når man skuffer noe opp på gaffelen, og ikke nedover, som når man spidder maten for å plukke den opp.


Etterpå skal vi belønnes med rømmegrøt og øl, får vi høre. Underveis får vi saft og vann, noe som gjør godt på det som føles som årets foreløpig varmeste dag. Til og med is får vi etter hvert. Rundt meg er det flere fra nabolaget som hjelper til med denne dugnaden. Noen har hesjet i sin barndom, mens for meg er det første gang. Som en byjente fra Oslo vest er det kanskje ikke så rart. Riktignok bodde jeg flere år i Bergen som student, og erfarte for første gang å fiske med snøre. Så noen opplevelser knyttet til primærnæringene har jeg hatt, men ikke dette.


Jeg får uansett hilst på noen nye fjes fra nabolaget. Etter tre år på dette tettstedet utenfor hovedstaden, har jeg blitt kjent med en del nye folk fordi vi har barn på samme alder. Andre igjen gjennom diverse foreninger og lag. Men her er det altså noen jeg foreløpig ikke har snakket med. Men her er det sammenfallende interesser og spennende historier. Morsomme anekdoter og lokale skrøner får jeg også med på kjøpet. Jeg får med meg at forslag fra dem som i dette området regnes som unge jyplinger, det vil si de under 70 år, om bydelspub på dugnad, har blitt stemt ned i det som er av vel og lag. Jeg legger med det samme planer om et ungdomsopprør; her må vi organisere oss og bringe frihet og øl til folket!


Jeg lærer å lage trollhatter på toppen av staurene. Yngstemann på 5 får tidlig nok av høygafler og raker, men den snart syv år gamle solstrålen får blod på tann og sans for høy. Større barn vekker også interessen og gjør dette til en drømmedag. Selv merker jeg at det er noe veldig terapeutisk ved å se resultater av sitt eget fysiske åk, eller det øk det heter? Uansett ser jeg fort at jeg har gjort mye. Begynnende vannblemmer i hender og på føtter setter ingen stopper for drivet mitt; jeg er i farta! Jeg nevner dette for mannen min, som nå omtales i gruppa som allergikeren. Han nevner tørt at det er nok av oppgaver i vår egen hage, hvis jeg føler trang til selvproletarisering som gartner. Hvorfor nedprioriterer jeg egen hage for å hesje for naboen, mon tro? Den eneste forklaringen jeg kommer på, er at dette her bokstavelig talt er mer matnyttig; vi lager mat til sauer. Til sist blir jo dette mat til oss selv også. Til grøten får vi faktisk servert sau fra hagen, i form av fenalår. Mer kortreist blir det ikke! Turen til og fra spekingen synes jeg ikke vi skal ta med her.


Videre skapes det et fellesskap her. Akkurat som alle måtte trå til på gårdene, når det var store oppgaver som måtte løses, kommer vi til fra flere kanter her, for å hjelpe til med en oppgave som ikke kan gjøres på noe annet tidspunkt. Gresset gror nå, senere skal sauene spise den neste dosen som vokser opp.


I tillegg er jeg med på å holde i live en tradisjon, jeg forbindes med min egen fortid på et vis. Jeg blir minnet om det slitet jeg ikke ser, som jeg tar for gitt, som andre gjør for meg. I glimt husker jeg dokumentarfilmer om et filleproletariat lenger ned i Europa som jobber hardt med å skjære løs og plukke maten vi andre kan forsyne oss av i frukt- og grøntdisken. Jeg kan gjøre dette som en adspredelse, en helg med litt kroppsarbeid som aerob styrketrening. Jeg er veldig glad for at dette ikke er noe jeg er nødt til å gjøre stadig vekk, for å få nok mat, for ikke å gå til sengs sulten. At jeg ikke er prisgitt lunefullt vær og klima for å overleve og å forsørge mine barn.


Hesjingen får meg altså inn på tanker om hvor urettferdig verden kan være, og at det blir ikke noe bedre av at jeg hesjer gress i et par dager. Det er nok mange aktiviteter som får meg inn i dette sporet, så det er nok ikke hesjingens feil. Likefullt klarer ikke disse negative refleksjonene å viske ut den tidligere nevnte følelsen av fellesskap og bakkekontakt. Jeg fikk faktisk såpass sans for hesjing at jeg meldte meg til å bidra en dag til og forbedret opphengsteknikken min på dag 2, vil jeg påstå. Jeg får nyvunnet respekt for bønder overalt i verden og blir minnet på hvor avhengig vi alle er av at noen dyrker jorden for oss.


Så har du en gård i nærheten av der du bor, spør om de trenger sesongbasert hjelp, da vel! Gjør verden litt rausere og varmere, få deg en billig ferie og risiker å bli litt klokere.




22 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde a

Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i s