Hurums beste utsikt?
Slingrebekken - Bjørnåsen tur/retur
Vi føler oss eventyrlystne i dag og er inspirert av oppfordring fra lokalavisa om å komme seg unna de mest populære skirutene for tiden. Rundt 40 minutter med bil tar det oss fra Asker sentrum til Slingrebekken utenfor Sætre. Her er det flust med plass og gratis å parkere i helgene.
Vi spenner på oss skiene og etter et par hundre meter har vi står vi under veien som brakte oss hit. Naturlig nok har det falt mindre snø under brua, og det er litt bart. Vi valgte å gå forsiktig over med skiene på, men kunne ha tatt dem av også, noe vi gjorde på returen. Etter brua er det raka vegen oppover, og det blir spredning i feltet vårt. Etter 10 minutter blir vi belønnet med en flott utsikt over Sætre og Oslofjorden bak. Uten barn med oss hadde det nok tatt maksimalt 5 minutter.
Vi snur ryggen til utsikten og går bortover et par hundre meter Etter en liten bakke har vi kommet til turens første kryss. Her byr det det seg frem flere alternativer, men vi har nå allerede bestemt oss for Stikkvannshytta eller Bjørnåsen. Sistnevnte er et utsiktspunkt vi syklet til i høst, og det hadde jo vært fint å se det i vinterprakt. Men er det for mange bakker opp dit for våre håpefulle på 6 og 8 år? De har gått lengre turer før, så det burde ikke være noe problem. Moralen er derimot lav. Allerede nå hører vi bønner om å få dra hjem igjen. Vi lokker med sjokolade på toppen av bakken, og får opp humøret igjen.
Etter en bakke med et par svinger er vi igjen på flata. Her er det mye flott å se på for store og små. Spesielt er det istapper som fascinerer de små. Hvorfor er noen gule, kan det være tiss i dem, fra dyr eller mennesker, mon tro? Nå går det i lange flater og korte bakker i en drøy halvtime før vi kommer til et nytt kryss.
Igjen står vi ved et veiskille, bokstavelig talt. Skal vi fortsette rett frem mot ukjente Stikkvann med tilhørende hytte, eller skal vi opp og se på utsikten? Etter å ha fremsnakket utsikten systematisk den siste halvtimen, er det ingen overraskelse at det er det barna vil. Dit skal vi, samme hvor bratt det blir!
Målet er dermed satt, og igjen er det ganske flatt, med noen en eller to bakker før vi kommer til neste kryss. Her svinger vi skarpt til høyre opp mot Bjørnåsen. Her venter en klatreetappe, som heldigvis er ikke er så lang. En motivasjon er å tenke på hvor gøy det skal bli å suse ned samme bakke etterpå.
Vi sliter med å følge logikken til neste skilt, men velger å ta "the road most travelled" mot venstre.
Dermed er det bare å følge veien med det tungt nedsnødde gjerdet litt opp og bort før platået ved Bjørnåsen plutselig åpenbarer seg. Herfra er det rimelig grei skuring den siste bakken før vi når en håndfull små bygg som utgjør Bjønnåsen naturpark.
Vi aner at det er ulike gapahuker og gode pausemuligheter her, men vårt mål er stolen på toppen. Den var så staut og solid da vi så den for noen måneder siden, de kan vel ikke ha tatt den ned for vinteren? Med ett skimter vi den, og vi maner til en siste bakkespurt. Snart er vi på toppen alle fire, og vi er flere som prøvesitter utsiktsstolen.
Vi finner ut at inngangspartiet til den lille bua Bjønnåsen fungerer fint som rasteplass. Vi får i oss litt varm drikke og sjokolade før vi vender snuta hjemover. Vi ser på kartet at her er mange ruter på kryss og tvers og mange alternative veier hjem. Ettersom løypen går i ei sløyfe, får vi oss en liten rundtur på platået før vi lar barna bestemme at vi tar samme vei tilbake som vi kom.
2 timer tok det fra parkeringsplassen til toppen. 45 minutter bruker vi på å returen. For det meste suser vi nedover, avbrutt av de nevnte flatene innimellom. Det er jo dette som er den perfekte høydeprofilen for en vellykket tur. Jomen sprekker ikke skylaget litt opp på vei ned. Selv om vi ikke får sett solen i dag, skimter vi klatter av blå himmel innimellom.
