Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde analysert og sjekket bitene av livmorhalsen min de hadde skåret ut. Det var ikke noe spor av kreft eller forstadium der lenger. I hele forløpet mitt står vi igjen med en vevsprøve som inneholdt kreftceller. Den som førte til at jeg ble nærmere utredet. Sannsynligvis ble alle kreftcellene fjernet idet man skrapet ut vev til en vevsprøve. Fra nå av skal jeg til kontroller på mitt lokale sykehus hver 3. måned. Ser man spor til forstadium igjen, er det rett ut for livmora. Enn så lenge får den bli der den er.


Så jeg drister meg til å erklære meg friskmeldt, med risiko for at det biter meg et visst sted en gang i framtida. Jeg kan i alle fall slippe å ta forbehold om mer behandling denne sommeren og nyte siste halvdel av ferien. Jeg slipper å måtte forberede meg på kreftbehandling som stråling og cellegift, og å fjerne lymfeknuter og kanskje få lymfødem. Som Woody Allens karakter i Hannahs søstre, kan jeg være euforisk glad i 5 minutter for at jeg ikke er dødssyk, for så å gå i inn i dyp dødsangst og depresjon fordi jeg likevel skal dø en gang.


Det er jo noe i det, det gikk bra nå, men slipper jeg unna neste gang, mon tro? Jeg er fremdeles litt redd for å dø av føflekkreft, det har jeg vært i flere år. Hver gang jeg blir solbrent, blir en spiker til kista mi smidd, føler jeg. Jaja, jeg får sørge for å alltid ha solkrem eller et sjal tilgjengelig, og stå i å bli latterliggjort når jeg trekker meg unna fellesskapet for å være i skyggen.


Burde jeg kreve eller i alle fall spørre om hvorfor de ikke bare fjerner livmora en gang for alle, så slipper jeg å gå på kontroller og å risikere mer kreft eller forstadium? Operasjoner er ikke gratis, og krever ressurser i form av personell og utstyr. Jeg ser for meg at det er andre som kan ha et mer akutt behov for å fjerne livmor enn jeg. Jeg er tross alt ikke i livsfare. På den annen side krever det personell og utstyr å kalle meg inn til kontroll hver 3. måned også. For min del går jeg glipp av minst en halv arbeidsdag hver gang. Selv før koronapandemien var avgangstidene så sjeldne at jeg måtte beregne godt over en til to timer ekstra til undersøkelsen hvis jeg skulle ta offentlig transport. Noe som var tungt for meg som mener at man bør la bilen stå når man kan.


Det er ikke behagelig å ta en vevsprøve på kontroll, om det er på lokalsykehus eller hos fastlegen. De siste gangene på lokalsykehuset fikk jeg bedøvelse med sprøyte først, ettersom de skulle ta et skikkelig jafs. Slikt sett blir jeg ikke overrasket dersom de tok med seg alle kreftcellene den gangen. Norsk helsevesen, ass! Når de går inn med utstyret sitt, som den tingen jeg kaller jekken, inn i våre mest intime kroppsdeler, er det effektivt og hensynsfullt. Jeg rakk å se flere personer på sykehus den siste måneden som heller ville ha gått til gynekologisk undersøkelse innimellom enn å være der de var.


Så jeg skal ikke klage på litt ubehag en 5-10 minutters tid i kvartalet. Jeg skal fremdeles være noen ganger lykkelig, og noen ganger nevrotisk, akkurat som jeg var før.

45 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i s

Nå også en kreftblogg

Fredag 11. juni 2021 fikk jeg den dårlige nyheten: livmorhalskreft. Jeg mistet ikke fatningen. Jeg begynte ikke å gråte. Jeg så litt ut av vinduet og lurte på om det jeg så på kom til å brenne seg fas