Forleden dag nevnte en kollega at hun skulle på ta tog langveis for å treffe en hun "holdt på med", som hun kalte det. Da jeg hørte det, var jeg med tilbake i Bergen for drøssevis av år siden, og en lang tur for å treffe en jeg holdt på med. Vi var forelsket, og hadde nettopp blitt sammen. Det tragiske var at han bodde i en annen by; jeg bodde i Bergen og han bodde i Trondheim. Heldigvis var det ikke lenge til vi var ferdige med studiene, så dette skulle vi klare. Men savnet var til å ta og føle på. Èn ettermiddag, da det ikke var til å holde ut, benyttet jeg mulighetene i jobben min på turistkontoret til å finne ut billige reisemuligheter til Trondheim. Da fant jeg noe jeg som Oslo-jente til da hadde null erfaring med, nemlig nattbuss. Nor-Way Bussexpress hadde plassgaranti og avgang bare en halvtime etter at jeg sluttet i jobb.
Jeg vet ikke om du har vært i Bergen sentrum noen gang, men jeg vil påstå at det meste er innen gangavstand. I alle fall var jobben min, busstasjonen og kollektivet mitt det. Ikke trenger man noe særlig når man skal besøke en kjæreste i noen dager, heller. Jeg jogget hjem, rasket med tannbørste og et par plagg, og rakk sikkert å kjøpe med favorittsnacksen stekt, panert torsk fra kjøpesenteret. Selv etter 8 år, skjønte jeg aldri om det egentlig het Bystasjonen eller busstasjonen. Kanskje heter det begge deler.
Bussen var lett å finne. For å være en person som ikke er så glad i kjøretøy, men som foretrekker tog, gikk det overraskende kort tid før bussen føltes som mitt andre hjem. Fly var jeg livredd for på den tiden, men jeg gjorde det hvis jeg måtte. Bussjåføren fortalte på trivelig vis om at det bare var å ta så mye te og kaffe man ville ha, og toalettet var å finne bak i bussen. Kanskje det var fordi jeg var student og satt pris på alt som var gratis, eller fordi jeg alltid har satt pris på å få god informasjon. Eller kanskje jeg fremdeles var euforisk av tanken på hvor impulsiv jeg var, og så gira på å snart skulle være i armene til kjæresten min igjen. Jeg drakk ikke noe kaffe eller te i løpet av de nesten 14 timene. Men tanken på at jeg kunne hvis jeg ville, denne gjestfriheten som bød seg fram, varmet meg.
Jeg fant ut i dag at låta "I drove all night" som jeg vokste opp med i Tiffanys 80-tallsversjon, også har blitt fremført av Roy Orbison. Om det var han selv eller en ukjent, men en talentfull person som skrev den vet jeg ikke. Nylig har jeg hørt den med The Dogs. Jeg syntes jo det var rasende festlig at Kristoffer Schau, i skinnjakke og glinsende hårsleik, som tøffet til en poplåt. Overgangen fra Orbison til Schau er kort, i alle fall visuelt sett. Teksten til nevnte låt er i alle fall ganske treffende, jeg satt jo tross alt på en nattbuss.
I had to escape, the city was sticky and cruel Maybe I should have called you first
But I was dying to get to you I was dreaming while I drove The long straight road ahead
Could taste your sweet kisses, your arms open wide This fever for you was just burning me up inside
Ok, selv om det kan være varmt om sommeren i Bergen, og jeg vil påstå at det ikke regner som mye som folk skal ha det til, var det ikke mye "sticky and cruel" den høstdagen. Og jeg husker ikke om jeg ringte først eller ikke, men jeg tror det. Alt det andre var sant. Savnet var til å ta og føle på. Ved ankomstpunktet var det noen som ventet på meg, og med åpne armer.
Enn så lenge var det bare å sitte og vente. Om jeg hadde med bok aner jeg ikke, men jeg blir lett bilsyk, så jeg tror ikke det. Det var uansett nok å bare se ut av vinduet for å bli underholdt. Den gamle klisjeen om at naturen hadde tatt festdrakten på, var ikke noen klisjè, det var helt sant. Fjorder, fjell og fargesprakende trær viste seg fram. Etter hvert sluttet veien og ble til ei kai. Skal du reise rundt på Vestlandet, bør du se på fergene som en velsignelse, og ikke en ulempe. Du får du et naturlig avbrekk fra den monotone kjøringen og frisk luft i ansiktet så du kjenner at du lever.
Etter turen over Sognefjorden skjedde det etter hvert noe interessant. Jeg hørte den umiskjennelige lyden av bokser med drikke som ble åpnet fra bak i bussen. Kappisch, liksom. Det er jo gjerne der de rampete sitter. Lørdag ettermiddag var blitt til tidlig lørdag kveld. Og det betyr vorspiel, eller førelag som det kanskje ville mer passende å si. Sannsynligheten for at jeg befant meg i en nynorskkommune var forholdsvis høy. Men de vordende festdeltakerne var ikke høylytte, og vekslet mellom å fnise lavmælt og å føre fortrolige samtaler. Snart stoppet bussen på et for meg øde sted. En jente i slutten av tenårene, og kledd for fest og med bærepose i hånda, lett anpusten, tok et skritt inn i bussen ved føreren og beholdt det andre på bakken. Liksom for å holde på bussen, så den ikke skulle kjøre videre. Noe som var akkurat det hun gjorde. "Det kjem eit par te", sa hun til sjåføren, før hun snudde seg og ropte til vennene sine, "Vi rakk det, eg har bussen!"
Bussjåføren hadde ikke blitt mindre omgjengelig i løpet av de siste par timene, og vi ventet alle tålmodige til alle de anpustne ungdommene var på plass. Stemningen på bussen var avslappet. Ingen så ut til å ha noe hastverk. Det var lørdag kveld. Den var også vakker. Bussen var full av forventninger. Det var som vi alle var på vei til et sted vi gjerne ville være. Jeg visste at jeg var det. Mange av de andre passasjerene ville åpenbart til Førde, for det var der de gikk av.
For ungdommer i alle aldre i mellom Sognefjorden og Førde, var det her det skjedde. Det var i Førde man kunne treffe andre mennesker. Mennesker man kjente litt til fra før, eller helt nye mennesker. Tilreisende, som studenter eller nyinnflyttede. En gang i året kommer musikere fra hele verden til Førde World Music Festival, men det er midt på sommeren. Jeg ble med ett minnet på min egen tenåringstid, og jaget etter å oppleve noe nytt, noe voksent. Slikt sett er det det samme om du tar t-banen til Oslo sentrum eller bussen til Førde. Men mens jeg kunne ta t-banen hvert 15. minutt, var det kanskje bare én buss til Førde den lørdagsettermiddagen. Rakk du ikke den, kunne du bare glemme å oppleve noe nytt og spennende den helgen.
For meg var Førde den dagen kun en etterlengtet mulighet til å strekke litt på beina og å få seg noe å spise. Kort tid etter det var jeg tullet inn i teppe fra Norway Bussekspress og med en bitteliten hodepute fra samme sted. Slik jeg husker det, så det ut til at vi var tre som skulle overnatte på den bussen. Plutselig ble jeg vekket i Trondheim, og vi var fremme over en time før ankomst.
I drove all night to get to you Is that all right? I drove all night crept in your room Woke you from your sleep to make love to you
Gjensynsgleden var stor og vi koste oss den helgen. Vi var lykkelig uvitende om at det ville ta slutt et par år etterpå. Avstandsforholdet fungerte egentlig fint, selv om det ble slutt en gang underveis, og jeg tok et semester i utlandet. Den nagende følelsen om at noe skurret, at jeg burde komme bedre overens med vennene hans, den forsvant ikke, men tok stadig mer plass. Ironisk nok ble det slutt etter at vi begge flyttet til Oslo. Det var kanskje på avstand at vi fungerte best sammen. Med unntak av noen intense besøk når vi hadde sjansen. Som den helgen den høsten. Da var mulighetene så mange og veien lå så åpen foran oss. Et slikt håp er det verdt å sitte i buss i 14 timer for.