top of page

Lineær Joan Collins

I sommerferien unnet vi oss en natt på hotell. Vi syntes vi kunne unne oss det etter flere netter i telt. Jeg hadde litt tid for meg selv, plukket opp fjernkontrollen og slo på TVen. Jeg kom raskt til NRK. På skjermen kunne jeg se en kvinne i kort, svart hår stylet oppover, sotete øynene, rød munn og i en smart liten drakt satt i en stol og smilte. I drakten var det opp til flere skulderputer. Var ikke det... Joan Collins? Jeg skrudde opp lyden. En engelsk aksent sang ut av TVen. Jo, definitivt Joan Collins.


Bilde for bilde ble livet hennes rullet opp. Det startet med Joans oppvekst i England. Som tenåring jobbet hun som fotomodell fikk plass på prestisjefylte Royal Academy of Dramatic Arts. Til tross for at dette miljøet så ned på filmindustrien, takket Joan ja til filmroller og dro til USA for å prøve lykken.


Ettersom Joan mange ganger har fortalt om livet sitt, var det noen ganger nåtidens Joan som kommenterte, andre ganger Joan på et talkshow på 80- eller 90-tallet. Bortsett fra fravær av skulderputer og en litt annen hårstil, var det ikke så stor forskjell på Joan etter 1980-tallet og i dag. Hun var like polert i ansiktet. Riktignok kvapp dagens Joan litt til da hun så igjen bildene av 1980-tallets Joan i Playboys julemagasin. -Oh, dear, sa hun da. På skjermen kunne vi se Joan liggende på ryggen på et teppe mens hun blottet puppene over et for kort korsett.


Dette var på høydepunktet i Joans karriere. Hun hadde spilt Alexis i noen år. Har du ikke vokst opp med Dynastiet og den tøffe forretningskvinnen med skurkestempel Alexis får du søke det opp. I min barndom var Joan Collins og Alexis suksesser uten noen forhistorie. Jeg husker at jeg så en slem dame på skjermen som jeg antok var slem i virkeligheten også.


Men det er langt fra noen slem og hensynsløs kvinne vi blir kjent i denne dokumentaren. Joan forteller om at hun tidlig i karrieren stort sett var den man ringte da Elizabeth Taylor ble for dyr eller ikke var tilgjengelig. Hun har et resignert smil om munnen når hun sier det. Kanskje skyldtes manglende toppstjernestatus at hun nektet å gi etter for halvgamle studiosjefer som direkte eller indirekte tilbød roller mot sex. -Jeg ville ikke ligge med eldre menn, forklarer Joan smilende til et nytt talkshow-publikum. -Jeg ville jo heller ligge med yngre menn, utdyper hun freidig.


Etter flakking mellom USA og England slo Joan seg ned med en likemann på flere måter: en engelskmann som også var i filmbransjen. Etter mange opp- og nedturer i kjærlighetslivet, elsket Joan å være mor og overøste sine barn med kjærlighet. En hjemmevideo av en høygravid Joan med skaut og kort kjole som danser twist sammen med sin lille datter og ektemann får meg til å smile. Da barna begynte på skolen, våknet arbeidslysten og lengselen etter kunsten igjen hos Joan.


Men mens Joan hadde vært opptatt med bleier og husmorliv, var det andre skuespillere som var unge og lovende og ikke minst mer populære nå. Bunnpunktet, nesten bokstavelig talt ble nådd da Joan plasket rundt i sumpen under innspilling av en lavbudsjettskrekkfilm og kjente noe sno seg rundt beina hennes. Nå går både karrieren og beina ned i dass, tenkte Joan mørkt. Heldigvis grodde de betente sårene og hun fikk beholde beina. Verdigheten var det verre med. -Det ble i det minste en kultfilm, sier hun om filmen Empire of the Ants og smiler skjevt.


Filmen ble vist på Cannes-festivalen og Joan var der for å promotere den. Hun fikk innpass på barnebordet, med B-filmgjengen. Med seg hadde Joan et potensielt ess i ermen; et filmmanus skrevet av søsteren Jackie. Mange avslo Joans innsalg av The Stud, til tross for at manuset var basert på bok som hadde vært en kommersiell suksess. Joan hadde sine egne motiver for å promotere filmen; å redde karrieren sin. Hun så for seg selv i en av hovedrollene: en glamorøs jetsetter med stor appetitt på sex.


Joan forberedte seg nok på enda et avslag da hun for n'te gang selvsikkert spurte personen hun tilfeldigvis satt ved siden av på en lunsj i filmbyen. Hun hadde allerede spurt alle hun kjente i bransjen, så det var kanskje ikke så rart at hun ikke kjente denne mannen. Han var sikkert fortsatt stor og muskuløs, den tidligere bokseren George Walker, som tilfeldigvis hadde havnet i filmbransjen. Kanskje det var derfor han finansierte B-filmer, det var sikkert det han likte å se selv, kan jeg tenke meg. -Jajamennsan! utbrøt George, dette er akkurat den type film vi er interessert i!

Kanskje ga han Joan en bjørneklem også, han så ut som typen til å gjøre det.


Med ett var Joans karriere i gang igjen. Da filmen The Stud kom ut, ble publikum provosert og pirret av sexscener med mye naken hud. Joan ble kritisert av journalister og andre skuespillere. Den ene mannlige talkshowverten etter den andre spurte henne ut om hvordan det er å være et sexsymbol. Det er en fryd å se Joan sitte der kul og avslappet mens hun skyter ned alt som blir kastet mot henne med brodd og humor. Game, set og match til Joan! I ettertid var The Stud og oppfølgeren The Bitch som en audition for høydepunktet i karrieren.


Karakteren Alexis dukker opp som et overraskelsesvitne i en rettssak i første episode av sesong 2 av Dynastiet. Serien var mye mindre populær enn Dallas. Joan hadde aldri hørt om serien da agenten ringte og fortalte om rollen. -Jeg var sikkert ikke førstevalget, forteller Joan senere. Om det stemmer, eller om det er noe Joan innbiller seg, er ikke godt å si. Litt av grunnen til at hun sa ja til rollen, var at datteren holdt på å komme seg etter en bilulykke, og klimaet i California var bedre for henne enn England. Produsentene ville ikke at hun skulle snakke med engelsk aksent, men Joan insisterte med følgende argument: "Jeg har utmerket diksjon". Joan fikk snakke engelsk, og om noen mot formodning ikke forsto alt hun sa, var det helt tydelig hva Alexis ville og hva hun var i stand til.


Joan var ganske tøff selv også. Da hun oppdaget at den andre hovedrolleinnehaveren, selveste Blake, tjente mer enn henne, nektet hun å stille opp igjen før hun fikk det samme. Hun streiket, rett og slett. Produsentene ga henne det hun krevde, og Alexis dukket opp på skjermen igjen. Om noe, ga det faktisk enda mer spenning til serien å måtte gruble enda en uke på om Alexis overlevde massakren i kirken i en legendarisk sesongfinale.


Men Joan var fremdeles Joan, sårbar og naiv. Det var ikke mange primadonnanykker over henne da hun fortalte om reklamefilmen for et kjent flyselskap på 1980-tallet. -Tenk, jeg fikk fly gratis i 3 år, smiler Joan, som et barn som har fått en kjærlighet på pinne som belønning for å ha ryddet rommet sitt. Det kom nok godt med etterpå, da hennes daværende mann mistet jobben og hun ble overtalt av en venninne til å gå på det lokale trygdekontoret. På et fullt venterom ble navnet hennes ropt opp høyt og usjenert, og hun skrev autografer til alle som var interessert, og det var det mange som var. Det ble med det ene besøket ditt.


Etter hvert begynte Joan å skrive bøker, som sin søster. Så ble hun saksøkt av forlaget sitt fordi de mente bøkene ikke var bra nok. Over skjermen flimret bildene fra rettsalen. Den første dagen var Joan tydelig nervøs og måtte snu seg vekk for å skjule gråten fra TV-kameraene. -Vær som Alexis, sa en venninne til henne. Det var nå flere år siden Joan med Alexis-karakteren hadde snudd et middels TV-program til en av verdens mest kjente serier. Alexis var en nådeløs forretningskvinne med skurkestempel. Fra dag nummer to var det Alexis som møtte opp i rettssalen. På skjermen kunne vi nå se hvordan Joan/Alexis freidig og med forakt i øynene så på motpartens advokat, mens hun rolig leverte replikker som fikk resten av salen til å humre. Likevel var det ingen tvil om at det var Joan som satt der, da hun gikk fra nervøs flakking med blikket til jubel da kjennelsen ble lest opp. Det var ingenting av Alexis igjen da hun småløp bort til jurymedlemmene for å takke hver av dem personlig og å skrive autografer til de som ba om det.


Det er lett å bli revet med og fascinert av livet til en kjendis. Som med oss alle, er det mer ved oss enn det ser ut til. Det er mye Joan i monitor i filmen, så det blir mye hennes fortelling om seg selv.

Joan forteller åpent om opp- og nedturer, om utroskap og om dårlige valg. Helt sikkert er det flere av dem enn vi får se i denne dokumentaren. Innimellom ser vi Joan i en liten kinosal, som ser på klipp fra livet sitt. -Ja, der prøver jeg meg på amerikansk ja, sier hun når hun ser et intervju med seg selv fra den første tiden i USA. Når bilder av henne og den første ektemannen hennes vises, skjærer hun grimaser og spør produsentene om de virkelig må ha med dette. -Ja, svarer de, og vi ser konturene av dem bak et glassvindu.


Det fremkommer at Joan tidligere har fortalt om at hun ble voldtatt av den første kjæresten sin, og at hun deretter giftet seg med ham. Her forteller Joan noe jeg har hørt andre fortelle om etter et overgrep, skyldfølelse ovenfor overgriperen. Joan vil fortelle om en filmbransje full av rovdyr, klare til å utnytte naive og sårbare unge mennesker.


Likevel fremstiller ikke Joan seg selv som noe offer. Hun sa blankt nei da den samme ektemannen prøvde å selge henne til en sjeik for å dekke spillegjelden sin. Senere satset hun noen ganger på forhold, andre ganger på karrieren. Livet er fullt av valg og dilemmaer, og det er ikke alltid lett å skjønne hva som er riktig før etterpå. Man må bare leve med de valgene man har tatt. Dokumentaren Dette er Joan Collins er tilgjengelig på NRKTV enn så lenge.


6 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page