Mett - eller medievaner som har løpt løpsk

Før Psycho kom i 1960 pleide var det ikke faste visningstidspunkter slik vi har i dag. En film ble vist flere ganger om dagen. Kinogjengerne kjøpte i praksis en dagsbillett og risikerte å komme midt i eller på slutten av filmen. Så var det bare å vente til filmen startet på nytt for å få med seg det man hadde gått glipp av. Dette syntes Alfred Hitchcock var en uting. I en reklameplakat hvor han i Når man hadde laget et kunstverk med en start, midt og slutt, skulle det oppleves slik. Man risikerte i tillegg at såkalte skravlebøtter, de elendige menneskene som snakker i kinosalen, ramlet inn midt i filmen og begynte å spørre hvor filmens stjerne Janet Leigh ble av. Hennes karakter dør som kjent etter 20 minutter.


Hitchcock kjøpte derfor opp så mange utgaver av boken Psycho han fikk tak i, nektet å forhåndsvise filmen for pressen, og insisterte på at filmen bare skulle vises til oppsatte tider. Kinoene likte ikke å bli fortalt hvordan de skulle drive butikk av en regissør. De merket derimot raskt at de kunne tjene mer penger på det viset. Hitchcock var en mester i PR og kort tid etter premieren var det kø rundt kvartalet utenfor kinoene. Kinosalene ble dermed tømt og fylt opp med nye kunder for de ulike visningene.


Tankene mine går til overgangen fra såkalt lineær TV til dagens strømmetjenester. Jeg er medlem i Foreningen Norden. I mitt lokallag, hvor jeg nylig var på julemøte som var veldig trivelig, trakk jeg gjennomsnittsalderen langt ned. Jeg ble til og med kalt "ungdom", noe jeg ikke blir så mye lenger, så det var jo enda mer trivelig. Noe sier meg at det kanskje ikke bare er i lokallaget mitt jeg er en ungdom. Foreningen Norden fylte 100 år i år. Dette ble blant annet feiret med TV-galla som ble vist på NRK. I forkant av gallaen, fikk jeg nyhetsbrev hvor jeg ble informert om klokkeslett for visningen. Det var også opplyst når reprisen skulle gå.

Ettersom jeg vet at jeg kunne se Foreningen Nordens 100-årsgalla, ble det til at jeg foreløpig ikke har sett den. Slik er det med mye for tiden. Når jeg kan se det når som helst, trenger jeg ikke å se det i dag. Og dermed går dagene. Og det hadde kanskje vært ekstra stas dersom jeg hadde sett gallaen direkte, og visst at omtrent samtidig med at jeg opplevde denne festen, opplevde personene på Nationaltheateret, hvor feiringen var, samt alle de andre støttespillerne og folk som ser på lineær TV, den samtidig med meg.


Vi viste Med Grimm og Gru på Bergen filmklubb da jeg var aktiv der for en del år siden. Det ble utsolgt, og en fortvilet ung kvinne kom for sent. Filmen hadde hun sett som barn og nå gledet seg til å endelig få se igjen. Jeg trøstet henne med at vi nok kom til å vise den igjen. Filmens regissør ble så glad da vi spurte om å få låne den, at hun rett og slett ga en kopi til Bergen filmklubb. Alle de 4-5 filmrullene. Nå for tiden, er den bare å laste ned eller så vet jeg at NRK sender den i julen. Selv om det er nesten et år siden jeg så den sist, er jeg nesten litt lei. Jeg har ikke fått savnet den nok til å virkelig glede meg til å se den igjen.


Men tilbake til strømmetjenestene. Som tidligere TV-slave har jeg sagt opp alle strømmetjenester. Jeg vet at jeg fort blir hekta igjen. Hadde jeg beholdt dem, hadde jeg ikke hatt tid til å sitte her og skrive denne teksten. Jeg hadde ikke fått sydd ullundertøy til barna eller begynt på finbukse til sønnen min. Det tar for mye tid. Selv NRK har for mye interessant for en altetende TV-titter som meg. Jeg vil likevel hevde at jeg har sans for kvalitet, jeg har bare en veldig allsidig smak.


Uansett, før jeg kuttet ut strømmetjenestene, merket jeg meg at Netflix som regel publiserer hele sesonger om gangen og dermed legger opp til det rene etegilde av serier. HBO og Viaplay derimot, serverer en episode i uken. På den måten rekker man å bli frustrert over å knapt bli mett engang. Samtidig rekker man også å reflektere over hva som skjedde, analysere, spekulere i hva som skjer videre. Kanskje man til og med går tilbake til en tidligere episode, ser etter tegn, dobbelsjekker, merker seg nye detaljer. Det finnes kanskje en podkast om TV-serien, eller flere fora på nettet hvor man kan diskutere virkemidlene, fotograferingen, detaljene, karakterutviklingen osv.


Hvorfor gjør strømmetjenestene dette forskjellig? Alle sammen spyr ut så mye innhold at du fint kan fylle tomrommet etter sesongfinale med nye godbiter, eller en buffet av alternativer i den uken du venter på neste episode. Mens noen er som foresatte som vil deg godt, men passer på at du ikke overdriver, inviterer andre til hjemme alene-fest. Litt som da du hadde flyttet hjemmefra og første gangen innså at du kunne spise opp hele isboksen. Du hadde jo faktisk kjøpt den selv. Du trengte ikke å vente til lørdag hvis du hadde lyst på den i dag. Og hvem skal fortelle deg hvor mange episoder du skal eller ikke skal se, det kan du vel fint regulere selv? Og om du faktisk har lyst til å se på serier til kl 2 om natta og være kjempetrøtt på jobb dagen etterpå, har du faktisk rett til det, tenk!

2 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde a

Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i s