Minneverdige flyturer
Schiphol-Washington DC februar 2004
Vi ser på hverandre og fniser. Klokka er kanskje 12. Vi tar små slurker av ølboksene våre. Var det Heineken? Sikkert. Vi hører serveringstrallen nærme seg fra midtgangen bak oss.
-Can I have another beer? sier vi etter tur etter hvert som flyvertinnene, med små uniformhatter på hodet sannsynligvis, flotte uniformer og innarbeidede smil spør oss: Would you like anything?
Bak og foran oss er det barnefamilier og andre folk som sover. Det er tidlig på ettermiddagen eller sent på formiddagen. Vi sto opp midt på natta i Bergen, kom oss til Flesland, rakk flyet vårt. På enorme Schiphol fant vi frem til flyet til USA. Selv uten alkohol innabords holdt vi på å le oss i hjel hver gang en nederlender sa noe, om det var instruksjonene fra flyvertinnene eller beskjedene fra kapteinen etter hvert. Team Antonsen rullet over TV-skjermene denne vinteren, og vi hadde Kristoffer Schau som nederlandsk komiker friskt i minne. Med sine karakteristiske sch-lyder i alt de sa, hørtes alle nederlendere ut som komikere for oss.
Mens trallen fortsetter forbi oss, knekker vi sammen igjen. Trallen stopper selvfølgelig bare en meter eller to foran oss. Som altergutter i kirka prøver vi å holde latteren inne. Vi vil ha mer gratis alkohol. Vi vil ikke risikere å bli nektet servering. Kanskje har vi litt medfølelse med folk som vil sove på denne lange flyturen. Eller kanskje vi bryr oss om hva andre tenker om nordmenn. Og vil ikke gi dem inntrykk av at vi er alt for glad i å drikke gratis alkohol. Noe vi selvfølgelig er.
Vi er studenter, klart vi liker gratis øl. Men vel så berusende er forventningene til de neste to ukene. Vi skal til USA på studietur. Først til Washington D.C., et perfekt sted for oss som studerer sammenliknende politikk. Så til New York City, verdens kuleste by. Vi har ordnet oss besøk på ambassade, i FN-bygningen og på universiteter, men hva skjer innimellom det faglige? Vi kan bare forestille oss, og det er det vi gjør. Godt plantet i hvert vårt flysete, men en kald boksøl i hånda, morgentrøtte fjes og blanke øyne.
Vil du se litt fra hvordan turen faktisk ble, så se her og her.
Flesland-Tenerife 2001
Det er romjul, og det er mørkt. Jeg er fortsatt ganske redd for å fly. Jeg har funnet ut at man alltid har beroligende tabletter på fly. Flyvertene er unge og uerfarne. Jeg ber om å få beroligende tabletter. Det har vi ikke, sier den ene. Jo, det har vi, sier den andre. Å, det visste jeg ikke, sier den første. Jeg ser på kjæresten min. Han er heldigvis roen selv. Rene zen-buddisten. Uten ham hadde jeg nok hatt 300 i puls og pådratt meg et hjerteinfarkt før de 6 timene flyturen tar har gått. Nå er pulsen sikkert bare 200, som er makspulsen min på det tidspunktet. Dette er fullstendig ulogisk, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er redd. Jeg klarer likevel å irritere meg over det gamle paret foran oss, som etter hvert kommer til å bestille 4 Drambuie i slengen hver gang det er servering.
Ja, se der, nå er serveringen i gang. Det roer meg ned. Er det servering på gang, er alt trygt, tenker jeg. Pulsen synker til 150, sikkert. Ok, litt turbulens, det er jo helt normalt. Det har jeg lest masse om. Helt normalt. Skal bli godt med mat. Hvis jeg klarer å få noe ned den knusktørre halsen min. Folk bak oss får mat og drikke. Om en stund er det vår tur. En veldig stakkato lyd høres. Jeg spilte i korps da jeg gikk på skolen og dette høres ut som et barn som litt spastisk og forsiktig går løs på et trommesett. Egentlig er det såpass urytmisk at det kan karakteriseres som frijazz. Jeg skjønner at det er turbulensens effekt på trallevognen jeg hører. Og sant nok, snart kommer beskjeden på høyttaleren om at serveringen må avbrytes. Ungdommen av en flyvertinne som sier det skjelver litt i stemmen.
Det er turbulens i 5 av de 6 timene som flyturen varer. Aldri har jeg vært så glad for å ha beina trygt plantet på jorden igjen. Jeg prøver å ikke tenke på at det bare er 6 netter til vi skal gjøre det samme igjen, bare motsatt vei.
Nice-Bergen september 2001
Jeg hadde vært på ferie i 3 uker i Sør-Frankrike og Nord-Italia. Reisefølget mitt og jeg fikk vite om terrorangrepene i USA gjennom en fransk papiravis, vi skjønte ingenting. Vi syklet til Avignon, kom oss på en internettkafé og leste de grufulle nyhetene. Tanken på at jeg selv skulle fly bare noen dager senere gjorde meg svimmel. Ta det med ro, sa zen-buddisten ved siden av meg. Er det noe tidspunkt det er trygt å fly på, så er det nå. Logikken hans roet meg ned.
Sannsynligvis var det ganske spent stemning på flyplassen i Nice. Dette kompenserte SAS for ved å være elskverdigheten selv og ikke minst spandable på det som var hjemturen vår. Gratis alkohol igjen. Rødvin, ja takk! Litt brisen og glad for hvert minutt jeg var fremdeles var i live, ble jeg overrasket over hvor fort de to og en halv timene hjemover gikk.