Nå også en kreftblogg

Fredag 11. juni 2021 fikk jeg den dårlige nyheten: livmorhalskreft. Jeg mistet ikke fatningen. Jeg begynte ikke å gråte. Jeg så litt ut av vinduet og lurte på om det jeg så på kom til å brenne seg fast på netthinnen til senere. Det gjorde kanskje det. Fra Bærum sykehus ser man ned på Oslofjorden. Et Oslofjord-gløtt, i alle fall. Det var mye vind denne junidagen. Trærne svaiet og bladene beveget seg i takt som synkronsvømmere i heftig, lyrisk dans.


Jaha, sa jeg til gynekologen. Kreft sier du? Det kom ikke som lyn fra klar himmel. Jeg har vært fulgt opp jevnlig i flere år, siden jeg fikk fjernet deler av livmorhalsen i desember 2017, i inngrepet som kalles konnisering. Fordi det var tegn på forstadium til kreft der. Hvis det ikke er en operasjon da. Her vet jeg ikke hvor skillet går. Narkose fikk jeg i alle fall, og følte at jeg ble kastet på hue og ræva ut kort tid etter at jeg kom til meg selv etterpå. Slik føltes det i alle fall der og da. Jeg var nok litt på tuppa.


Jeg hadde i alle fall skjønt at kreft kan forekomme, når man har forstadium til kreft. Hører du musikk, latter og skravling fra naboen tidlig på kvelden, kan du håpe at det er et vorspiel, og at de fortsetter festen et annet sted. Men sjansene er dessverre til stede for at stemmene og musikken blir stadig høyere ut over kvelden og natta. Og at det ikke gir seg før det glir over i surt gitarspill og falsk allsang ut på morgenkvisten.


Kreftcellene mine hadde tydeligvis ikke tatt kvelden. De var bare ute og tok seg en røykepause, eller dro på byen, for så å komme tilbake for et nachspiel. Og huset deres var kroppen min. Er kroppen min. En kropp som har gitt meg veldig mye. Flotte opplevelser, blant annet har den to ganger vært hjemmet til et barn i ni måneder.


Livmora di ryker nok, fikk jeg høre. Eller, gynekologen sa det ikke akkurat slik, men det er det jeg sier videre til andre. Men den har jeg ikke bruk for lenger, legger jeg til. Og så ler jeg litt. Ingen vits i å ikke ta det med litt humor tenker jeg. Det holder de mørke tankene lenger unna. Som at jeg kanskje ikke kommer til å se barna mine vokse opp.


I When Harry Met Sally eller Da han møtte henne, forteller Harry første gang han møter Sally at han har en mørk side. Det har vel vi alle, svarer Sally. Nei, ikke som meg, forklarer han. Jeg tilbringer dager. Dager., fortsetter han, med å tenke på døden. -Jeg leser alltid de siste sidene i en ny bok, i tilfelle jeg dør før jeg blir ferdig med den. Føler du ikke at du kaster bort verdifull tid av livet med å tenke på døden da?, spør Sally. Neida, Harry ser naturligvis ikke på det slik. - Når jeg dør, kommer jeg til å være godt forberedt.


Jeg har faktisk forberedt meg jeg også. Kanskje ikke like mye som Harry. Tanken på døden kan lamme meg noen ganger. Det er så jævla urettferdig! Tanken på Gud gir meg trøst. Men om det blir noen tilværelse etter at kroppen takker for seg, aner jeg ikke. Jeg tror uansett ikke vi kan svare på det spørsmålet med grunnlag i vitenskapen. Tro og viten er to ulike ting. Om man tror på Gud eller ikke, så er det i alle fall slik at skjebnen vår til en viss grad er utenfor vår kontroll. Vi kan lære oss nye ferdigheter, trene oss i bedre form og unngå risikabel oppførsel. I det hele tatt handle slik at vi kan øke sannsynligheten for et langt liv. For så å bli kjørt ned og drept av en sjåfør som får et illebefinnende. Vi kan være på feil sted til feil tid. Skal vi da la være å prøve å gjøre livene våre og eventuelt andres bedre? Jeg synes ikke det.


Det er ikke lenge siden vi så både Sangen fra havet og Resan til fjäderkungens rike sammen med barna. I begge historiene er det en mamma som må reise til en annen verden. Barnet forstår ikke hvorfor det må være slik. Etter å ha reist og fått møte sin mor igjen, forstår barnet at moren ikke kan være med tilbake. Et bilde på døden, etter all sannsynlighet. Etter dette snakket vi med barna om at vi ikke kunne garantere at vi, deres foreldre, ville være i live før de ble voksne selv. Og at hvis vi skulle dø for tidlig, ville vi ønske at de skulle være lykkelige likevel. Vi viste til at en av oss foreldre faktisk hadde mistet en forelder svært tidlig, men at det hadde gått bra likevel.


Lite ante vi at det skulle bli aktuelt så kort tid etterpå. Er det like lett å trøste barna når det begynner å ryke litt på dass? Det kommer jeg til å finne ut.


Kommer jeg til å takle cellegift og kvalme? Stråling? Kommer jeg til å få lymfødem eller andre plagsomme ettervirkninger? Det kommer jeg også til å finne ut.


Kanskje var det fordi jeg føler meg forberedt at jeg hørtes ut som om jeg avtalte service på bilen, eller fiksing av en vannlekkasje da jeg snakket med gynekologen. Det blir litt ugreit, litt træl, litt styr, men så ornær det sæ til slutt. Ok, jeg skal på noe som heter CT, da må jeg drikke en liter vann. Ha! Er det noen som kan drikke vann fort, er det jeg - null problem! Bare si hva som må gjøres, og så skal ikke jeg være vanskelig. Ok, dette kan bli tøft, men det er greit, jeg har vært ute en vinternatt før, jeg. Faktisk var det spennende å bli skannet i en CT-maskin for første gang i mitt liv. Jeg trodde at det skulle bråke som et uvær på Stad. CT-maskinen selv er en stor, hvit smultring som man sendes inn i. Litt som en vare på et samlebånd i en fabrikk. I motsetning til på en fabrikk var det en hyggelig sykepleier der som ga meg noe som het venflon.


CT-maskinen selv hadde en behagelig stemme, som jeg går ut fra at et menneske hadde spilt inn, selv om det er umulig å vite nå som kunstig intelligens har kommet så langt. Jeg var i alle fall ikke i tvil om å gjøre som stemmen sa, nemlig å puste dypt inn for så å holde pusten. Den hyggelige sykepleieren hadde i tillegg fortalt meg alt som skulle skje. Venflonen var for meg et stikk i armen, festing av kanyle, og etter hvert innsprøyting av kontrastvæske. Sykepleieren forklarte hvordan hun ville si fra når hun satte inn kontrastvæsken, og at jeg først ville føle meg varm rundt halsen. Deretter ville jeg føle meg varm nedentil og tro at jeg tisset på meg, men det gjorde jeg sannsynligvis ikke. Alt hun sa skjedde, og for en som meg som liker å få ting forklart i detalj, var dette ypperlig. Norsk helsevesen, ass!


Ikke lenge før dette, hadde en misforståelse nesten ført til at jeg ikke hadde kunne bli skannet som en koffert på en flyplass. Jeg hadde riktignok blitt kalt inn til 'blodprøve' for et par dager siden. Jeg ante nok litt ugler i mosen da de ringte meg for å få meg til sykehuset kun for en blodprøve, men jeg dro dit med et åpent sinn. Jeg spurte og fikk beskjed om å gå til det vanlige stedet, hvor de pleier å undersøke meg gynekologisk. Derfor gikk jeg dit og ga beskjed om at jeg hadde en time for en blodprøve. Kort tid etterpå, hadde jeg fått en gynekologisk undersøkelse og en sjokkbeskjed i stedet. Noen dager blir rett og slett ikke som forventet. Jeg begynner nå å lure på om 'blodprøve' er en kode og vil kanskje være skeptisk hver gang jeg blir innkalt til det i fremtiden!


Uansett, jeg hadde halvannen time til min disposisjon til å drikke minst en liter vann og å bli nærmere kjent med inngangspartiet til Bærum sykehus. Og ikke minst til å forberede meg mentalt på en CT, hvis man kan det. Ville det bråke som et uvær på Stad? Eller var det MR som var slik? Jeg aner ikke. Jeg hadde rukket å ringe litt rundt til min familie, da jeg ble oppringt av gynekologen jeg nettopp hadde snakket med. Du må ta blodprøve, hørte jeg henne si. Jada, ikke noe problem, jeg gjør det som må til. Men hvor skulle jeg gå? Det var skiltet til Blodprøvetaking, men der skulle ikke jeg, fikk jeg høre. Jeg skulle til Øyeblikkelig hjelp. Javel, da går jeg dit. Men der var det ikke noen skilt til. Så hvis man faktisk trenger øyeblikkelig hjelp, må man være lommekjent, tenkte jeg. Gå innover og til høyre! sa stemmen i telefonen. Ja, jeg skal gå dit, så jeg. - Forstår du hva jeg sier? Ja, jeg forstår deg, og jeg prøver.


Jeg gikk rundt med telefonen og følte meg som en kurer som går rundt med løsepenger og blir veiledet over telefon til riktig søppelbøtte, blomsterpotte eller annet egnet sted hvor kidnapperen på telefonen vil at det skal legges. Her vil jeg presisere at jeg har fått førsteklasses helsehjelp, ikke minst av personen i den andre enden av telefonlinjen som jeg nå sammenlikner med en kriminell. Det er høyst urettferdig, og på ingen måte betegnende for denne personen i helsevesenet som har stått på og innkalt meg til ekstra kontroller. Jeg er svært takknemlig ovenfor denne personen. Det er sikkert denne handlekraften som viser seg når hun sender meg rundt, og kanskje litt bryskt spør om jeg forstår hva hun sier.


En blodprøve er nok avgjørende å ta for å avdekke eventuell nyresvikt. Har man det, bør man ikke la seg skyve inn i en CT-maskin som en pakke på Posten. Via en hyggelig dame i en resepsjon, som ser desperasjonen i øynene mine, blir jeg geleidet til riktig kølappmaskin. Det er bare å trykke på Øyeblikkelig hjelp og så vente. Her vil jeg innvende at det er noe selvmotsigende ved dette, men jeg skal ikke klage. Om ikke øyeblikkelig, så får jeg i løpet av kort tid tatt en blodprøve. Som dreven blodgiver er dette en smal sak for meg. Jeg ser den tykke, hula nåla i hånden på bioingeniøren nærme seg innsiden av albuen min og bare tenker "Make my day, punk!" som en annen Dirty Harry. Blodet og nyrene mine er det tydeligvis ikke noe i veien med. Blodgiving blir det uansett ikke noe av på en stund. Kommer jeg til å være involvert i blodoverføring i nær fremtid, blir jeg nok mottaker og ikke bidragsyter.


Nylig kunne jeg lese at livmorhalskreft kan være en saga blott om 25 år. Årsaken til det: HPV-vaksinen. Først ble den kun tilbudt jenter, før man hadde ressurser eller logikk, eventuelt begge deler, til å vaksinere alle kjønn. Jeg tok faktisk vaksinen for kort tid siden. Var det 1 500 kroner rett ut av vinduet, nå som jeg har fått påvist kreft likevel? Jeg vet ikke. Kanskje ble de aggressive kreftcellene satt ut av vaksinen, som opptrådte som en slags Rambo i blodårene mine og vevet mitt? Eller en John McClane fra Die Hard-filmene, som bare "Yippie-kay-yeah, motherfucker!" til kreftgjengmedlemmene som var som tatt ut av i City of God-filmen? Rambo og McClane har vært ute en vinternatt før. Bruce Willis var jo superhelt med røntgensyn i Unbreakable, og så sikkert alle knivene og pistolene på innsiden av jakkene til kreftgjengen, og bare skjøt dem ned og kastet dem inn i søppelsjakten.


Forhåpentligvis gjorde antiheltene, eventuelt antistoffene i vaksinen det. Men de lot kanskje de pliktoppfyllende, snille ungdommene i bakgrunnen være i fred. Slike som han som liknet på Matthew Broderick i War Games, og som så ufarlig ut. Eventuelt ga Rambo og McClane ham en advarsel og ba ham gå tilbake til rommet sitt. Det så jo bare ut som om han bare spilte Tetris, det kunne jo ikke skade noen. Lite ante de at han hacket seg inn i Pentagon og at 3. verdenskrig var rett rundt hjørnet. Etter en del dramatikk, og noen darkest hour-øyeblikk skjønner alle at det var en misforståelse og får seg en god latter sammen. Jeg håper jo at min krefthistorie ender slik.

155 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde a

Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i s