Nostalgisk magi på firmafest

Kirketorget, Kongsberg Jazz Festival, en julikveld i 2019. Åpningsspor "Vocal" og Sivert Høyem rister på tamburinen. Med ett er jeg tilbake på Teglverket på Kvarteret i Bergen, en eller annen gang rundt årtusenskiftet. I et mørkt konsertlokale hvor blant annet denne låten gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg følte at det var noe vakkert og mørkt Sivert og de andre i Madrugada fikk meg til å innse, fikk meg til å stoppe opp og erkjenne at livet, var nettopp det, mørkt og vakkert. At årene mine med ensomhet og usikkerhet ikke var forgjeves, at det fantes en verdi i det, at det ga mitt liv en nyanse, noe som ga den lykken jeg sikkert ville oppleve etter hvert, en klangbunn, en ekstra dimensjon, som ville gjøre den lykken eksepsjonell.


Etter konserten den kvelden i Bergen klarte jeg å komme meg inn på nachspiel med bandet ettersom jeg jobbet frivillig på Kvarteret. Her ble jeg så månebedotten at jeg ikke klarte å si annet enn å spørre om de ville komme tilbake til Bergen noen gang. Han forsikret meg høflig om at joda, vi kommer alltid tilbake, hvor han så fortsatte med en bromance med heftig vitseutveksling med en annen i rommet. Senere skulle jeg se ham igjen i en butikk for babyutstyr i Oslo, hvor han sammen med sin utkårede så etter sparkebukser og gulpekluter. Ikke mye rockelegende da. Ikke så mye tamburin og fremoverlent over forsterker med ett bein mens han trampet takten, slik jeg så ham på Norwegian Wood, også rundt årtusenskiftet. Naturligvis ikke så svett og elektrisk stemning som inne på det mørke Teglverket, men med et sløvt publikum i sommersol. Av en eller annen grunn har jeg et bilde om at han hadde hår den gangen, men det aner jeg ikke om stemmer.


Uansett, i 2019 er vi igjen på samme sted, Sivert og jeg. Denne gangen i Kongsberg, på jazzfestival. Selv med mitt liberale sinnelag, ville jeg ikke karakterisert Madrugada som jazz, men slik er det vel med disse jazzfestivalene. For å kunne nå ut til sponsorene de så sårt trenger, må de kunne skilte med navn som trekker publikum. Etterpå, på vei hjem fra konserten går vi forbi bakgårder hvor den ekte jazzen får blomstre og sjelen til jazzfestivalen fremdeles lever. Men nå er tonen satt med tamburin og vakkert mørke, i alle fall i overført betydning denne lyse sommerkvelden. Sivert er i godt humør, det merker jeg. I møtet med denne stemmen med det store spennet som rommer så mye smerte og sødme, har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal synge med. Ingenting irriterer meg mer enn promillebefengte, sure stemmer som sjalter ut stemmene fra scenen. Andre her i publikum har det ikke på samme måten og skal stemme i Siverts høye u-er, som nærmest minner om en crooners ulvehul. Det høres kanskje ikke så flatterende ut, men jeg sier det med kjærlighet. Det var dette med spennet i stemmen.


Til tross for å stå midt i et publikum som i stor grad er på firmafest, treffer denne vakre musikken meg fremdeles midt i hjertet. Hvor mye som er nostalgi og hvor mye som er musikkens tidløshet, skjønnhet og kvalitet, vet jeg ikke. Jeg bryr meg ikke om det heller. Vi får servert perle etter perle fra Industrial Silence. Jeg kommenterer dette til min kjære mann, og Sivert bekrefter det kort tid etterpå, at de i anledning debutalbumets 20-årsjubileum spiller det i sin helhet. Dette albumet som en barndomsvenninne brente til meg som en bursdagsgave. Kvaliteten var såpass dårlig at det oppsto en liten pause midt i hver eneste sang. Fremdeles lytter jeg etter dette oppholdet og blir like forbauset i hver eneste sang når den går videre uten avbrekk. Det ble et hakk både i CDen og i hjernebarken min.


Hvorfor gjorde denne musikken slikt inntrykk på meg, og hvorfor gjør den det fremdeles? Jeg tror at noe ligger i hvordan toner og tekst beskriver skjør kjærlighet og forhåpninger om lykke. Som når Sivert forsikrer i Shine i tekstlinjen "in time you and I we will shine". Er det seg selv eller noen andre han vil overbevise? Åpningslinjen i samme sang "did I wake to find you crying by my side?" fremkaller bilder av en scene mellom to mennesker som kan være starten eller slutten på noe. Frasen "as pure as tears" i samme sang er fremdeles poesi for meg. Til sammen er det tvetydigheten og melankolien i tekstene kombinert med vakker stemme og melodilinje som gjør meg tankefull og tanketung.


Innimellom er det likevel humør og tempo både i albumet og i denne konserten, som tross alt er knyttet sammen, med låter som "Higher" og tilløp til dansing. Intimsonene som allerede var invadert ved at vi alle er på en offentlig konsert, blir desto mer invadert. Jeg er ikke noe unntak. Jeg klapper, danser sjøgressdansen med den ledige armen og beveger meg i takt med musikken. Her kommer Sivert i den nevnte tidligere nevnte storformen med lange rullende r-er som ender i musikalske heiarop. Ansiktet hans lyser opp i et smil flere ganger. Smilet når øynene og hele kroppen.


Sivert deler også en historie om hvordan en av låtene kom til. I et øvingslokale kalt Borgen i Gamlebyen, klimpret de i vei på midten av 90-tallet. Frem til da hadde de ifølge Sivert bare laget depressive låter. Men denne dagen skrev de to låter de ble virkelig fornøyde med. Den ene var de så fornøyd med og ble så henført av selv, at de slukket lyset i lokalet. I de fjerne lysene fra motorveien, togene og byen generelt spilte de da denne låten hele natten gjennom. Og med det spiller de opp med Electric. Min kjære mann og jeg svaier i takt.


Dette publikumet, altså. Hele grunnen til at jeg er her i kveld, er fordi jeg er på firmafesten til min kjære mann. Ettersom han jobber i et av flere firmaer som har hovedkontor i Kongsberg, og som er sponsor til dette gildet. Noen av menneskene blant oss later til å ikke ha hørt noen av sangene, men later som de gjør det og slår opp en gjenkjennende mine til sine mer innlemmede kompiser. I begynnelsen kjemper jeg en diskret kamp for å komme litt nærmere scenen. Men etter hvert som kvelden skrider frem og ikke minst en veldig høylytt mann dukker opp bak oss, og så foran oss, lar vi andre komme mellom oss og den lydmuren han utgjør.


Publikum roper etter hvert ut gjetninger om hva som blir neste låt, som om vi var på quiz med 'shoutie outie'-spørsmål som den australske quizmasteren på Scotsman i Bergen kalte det. Vi kjenner på at det er sent. År med nattevåk og bleieskift har tatt på. Utholdenheten er ikke slik den en gang var. Når ekstranumrene med nyere materiale er i gang, har vi trukket et hakk lenger vekk fra scenen, men nærmere VIP-teltet. Dette er også et hakk nærmere høylydt, alkoholbefengt småkrangling. Vi kaster inn håndkleet kort tid etter. Med en slik dose nostalgisk magi tar jeg meg i å lengte etter mørke høstkvelder, selv midt på sommeren.

6 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde a

Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i s