På tur med Karpe

Uten å si noe, forsikrer flyvertinnene i lyseblå, ermeløse uniformer, stramme hårknuter og munnbind oss om at alt er pakket og klart for en musikalsk rundreise. Fra bønnerop til ikoniske filmreplikker fra 80-tallet. Vi har ventet i loungen i nærmere halvannen time og det er ingenting å si på underholdningen før avreise. Riktignok måtte vi betale for drikken og det var lang kø på do. I et rom langt over oss er noen i diamantloungen, men det får bare være. Her på Karpe-konsert føler vi oss alle som VIP uansett.




Kvinnene i lyseblått går i takt, stopper i takt, vrir hodet grasiøst til siden når de runder hjørnene. De strekker en hånd dramatisk mot veggen på den store, lyse boksen som bader i blått lys. Og boksen løftes opp og viser oss skattene sine. På et flatt platå av en pyramide kledd i sand står de og omfavner hverandre, Magdi og Chirag, som på omslaget til Omar Sheriff. Rundt dem og nedenfor dem har de litt av gjeng som hamrer på tangenter og trommesett. På nederste rad på scenen, som hentet ut fra en cafe i Midtøsten, sitter menn, noen med skjegg og solbriller og leder an i en dans jeg snart blir med på. Sammen med dem hever jeg armene i været sammen med dem i det vi synger "Allah allah" på refrenget.


Flere musikalske gjester dukker opp. Jeg kjenner ikke til dem, men det gjør ikke noe, det høres bra ut og jeg danser meg svett. "Ingen putter baby i et hjørne." Jeg har aldri hørt sangen før, men jeg synger med. De rundt meg som skråler i kor, aner nok ingenting om filmen Dirty Dancing som ble spilt inn 20 år før de ble født. Men samma det, jeg er raus og lar det passere.


Innimellom allsangen, vill dansing og pyroeffekter så nærgående at jeg må sjekke om jeg fortsatt har øyebryn, demper Magdi og Chirag også lyset og lar oss få hvilepuls. Vi svarer med å slå på lommelyktene på telefonene våre og svaie lett. Vi får stjernehimmel i monitor alle sammen. Det er nesten så jeg legger armen rundt skulderen på den fremmede ved siden av meg, men jeg besinner meg. Emilie Nicolas dukker opp i hvit kjortel og synger som en engel. Hun blir akkompagnert på fiolin og fløyte. I tråd med at tonene fra dem blir nesten umerkelig svakere, synker også Emilie med det nevnte musikerfølget langsomt ned i pyramiden.


Magdi hilser på barna sine, som sitter med øreklokker på og snart dukker opp på skjermene som henger rundt over hodene på oss. "Pappaen min tok meg aldri med på Spektrum", mimrer han. "Men han tok meg med til nabobygningen." Det blir anslaget til Gunerius. Aha, endelig en sang hvor jeg kan litt tekst.


En publikummer som føler hun kan for få Karpe-tekster.

Så ber Magdi publikum om å gjøre plass for ham, og som Moses med utslåtte armer deler han det røde folkehavet. Midt i folkemengden er det plutselig et piano. Hvor kom det fra? Magdi og Chirag setter seg opp og drar en låt der. Magdi unnskylder seg, går tilbake til scenen, sikkert for å skifte klær. Det blir flere skifter av klær og scene i løpet av kvelden. Chirag sier at han vil benytte anledningen til å ta en låt på egen hånd.


Nå skjer det noe jeg aldri har opplevd før. Sikkert fordi jeg ikke har vært på så mange konserter, og ikke bare fordi samfunnet har vært nedstengt. Hundrevis, kanskje tusenvis rapper samtidig. "Spis din syvende sans". Jeg skammer meg litt over å ikke kunne teksten. Refrenget tror jeg at jeg klarte å henge med på. Midt i sangen gir Chirag mikrofonen til en ungdom med blå hettegenser. Ungdommen drar det siste verset, det høres feilfritt ut i mine ører. Frasene triller ut mens han ser ut over folkemengden helt uanstrengt og uanfektet. Chirag ser på ham og smiler.


Etter flere skifter er scenen til slutt en røykfylt hage

Jeg husker ikke rekkefølgen, og alt som skjer, men her er noe av det:

  • Det regner roseblader over alle de hvitkledde artistene på scenen

  • Magdi rir på en gigantisk, oppblåsbar hai og lar seg bære på publikums hender tilbake mot scenen

  • Alle i publikum synger bursdagssang på engelsk for Chirags nevø

Til slutt får vi høre Paf.no en gang til. Jeg får dermed danset en fellesdans på nytt. Dette er gode nyheter for meg som elsker fellesdanser. Finere bilder, setliste og navnene på de musikalske gjestene finner du her. Vi drar uansett fornøyde hjem etter å ha kost oss i over 2 timer. Men de som koste seg mest i kveld, tror jeg var Magdi og Chirag.









6 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Schiphol-Washington DC februar 2004 Vi ser på hverandre og fniser. Klokka er kanskje 12. Vi tar små slurker av ølboksene våre. Var det Heineken? Sikkert. Vi hører serveringstrallen nærme seg fra midtg