top of page

Inni vår hage

Latskap straffer seg. Vi har skapt en verden, og nå skal vi ødelegge den. Det er ikke noe særlig å leke Gud.


Jeg plukker opp en tykk og lang kvist. Raskt plukker jeg opp referansekubben, holder den opp mot kvisten, markerer et usynlig merke med blikket og lar sagen gli over treverket. Noen ganger merker jeg at treet er så og si hult inni. En sjelden gang må jeg ta pauser og puste tungt for å kunne skjære gjennom. Flere ganger sier jeg til meg selv at dette var siste kvist for i dag. Jeg må komme meg inn. Barna må i seng. Bak meg hoppes og sparkes det på en trampoline. Fotballhopping blir kanskje en ny idrettsgren en dag, hvis mine barn får bestemme. Men like mange ganger sier jeg til meg selv: bare et par til; bare én til.



skjær opp ved av grener i hagen
Grener og kvister ved siden av retterstedet


Årgangsved

Treverket her har ligget i flere år. De er et resultat av et par dager med tiltakslyst og flere år med travle hverdager og dårlig samvittighet. Det er først når jeg har tatt en pause fra arbeidslivet at jeg har tid til å rydde opp her. Vi har aldri kommet så langt at vi har skaffet oss et biehotell. Men nå lurer jeg på om vi kanskje har det likevel, men uten å være klar over det. Hvem som helst kan jo kjøpe et biehotell, men jeg liker å bruke det man har tilgjengelig. Det beste var visst å la treverk ligge å råtne i hagen. Har jeg ikke flere ganger sett noe fly inn i trehaugen, en bie eller en veps? Og i fjor eller året før syntes jeg at jeg hørte pipelyder fra haugen. Jeg gikk nærme og lot øret komme nærme, men jeg turte ikke å fjerne noen kvister for å få sett nærmere etter.



kvisthaug i hagen
Hva skjuler seg i kvisthaugen?

Kan det ha vært mus? Vi har mus i garasjen som har forsynt seg av et bilsete en gang.

Kan det ha vært fugleunger? Noen fugler legger visstnok rede på bakken.

Umulig å si, vi så aldri noen dyrebarn komme ut av haugen.



Frosk i hagen
En frosk på feil sted til feil tid


En gang kverket jeg en frosk rett ved haugen. Ikke med vilje, så klart. Jeg sto nå der med en jernrake, klar for å rydde opp i overgrodd gress og småkvister. Ikke et kvekk hørte jeg før jeg merket at noe hadde satt seg fast på raken, men det var ikke gress. Barn skal ikke skjermes fra livets grusomheter. Det har jeg alltid ment. De tok det med fatning. Faktisk var det litt spennende å få se en frosk på nært hold. Lite ante vi at vi skulle se en til kort tid etterpå. Men den var påkjørt og lå helt paddeflat på bilveien.


-Kverket du den også, mamma?


-Nei, den er overkjørt, og jeg har ikke vært i bil i dag. Jeg kan forstå at de spurte.


Dronningen på haugen

Nå skal jeg fjerne denne haugen, en gang for alle. En kvist, gren eller stamme om gangen. Hva venter meg der? Jeg aner ikke. Med skrekkblandet fryd og tykke hansker fjerner jeg forsiktig trebiter i ulik form og forfatning. Kommer smale øyne til å stirre foraktelig på meg plutselig? Rekker jeg å trekke meg unna hvis lynskarpe tenner eller klør farer mot meg? Jeg har ofte hatt nærmest panteraktig reaksjonsevne. Eller hva om det er musunger der, med lukkede øyne og svake klynk? Hva skal jeg gjøre da? Jeg har tatt jegerprøven. Men jeg har så langt ikke slukket lyse i noen dyreøyne. I alle fall ingens øyne som var store nok til at jeg har kunnet se dem. Det har gått med noen fluer i årenes løp.


Mer plass, hvisker jeg til meg selv. Det var aldri meningen at det skulle oppstå liv og kanskje en sivilisasjon for alt vi vet, i dette hjørnet av hagen. For få år siden, kanskje 4, eksisterte ikke denne minibiotopen. Det var bare plen, kanskje litt overgrodd allerede. 4 år. Så kort for et menneske, så lenge for småkryp, gnagere og amfibier.


Banankassen som var tom for sikkert ikke mer enn 20 minutter siden er nå fylt opp med noe som forhåpentligvis vil brenne i peisen vår til vinteren. Hvor lenge har jeg vært i hagen i ettermiddag egentlig? Tid og rom opphører liksom her ute.


Mer plass og mer ved, gjentar jeg for meg selv. Her i hagen er det vi mennesker som bestemmer. Tror vi, i alle fall.

17 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle

"Makta" og andre røverhistorier

I flere år har jeg rakket ned på en TV-serie jeg aldri har sett. Hvorfor? Fordi noen jeg kjenner ikke likte den. Vedkommende har jeg ikke kontakt med lenger. Men det han sa, holdt jeg fast ved i flere

Mitt sterkeste Ole Paus-minne

Som nordmenn flest, kjente jeg til og likte Ole Paus. Jeg var ikke en blodfan. Jeg husker at han var programleder på radio da jeg var liten. Mine foreldre hørte stort sett på den kommersielle Radio1,

bottom of page