Snøen ligger dvask og varm når vi setter ut fra Vestmarka i 12-draget den siste dagen i februar. I romjulen var det trafikkaos da vi dro opp til Vestmarka parkeringsplass og en nervepirrende seilas ned til sivilisasjonen igjen. Det er kø de siste meterne før vi når frem, men det er heldigvis bare forbigående, og vi får plass rett ved inngangsporten til Vestmarka.
Veien hit har ikke vært så lett. Kjøreturen gikk bra, det var lite trafikk nå på vinterferiens siste dag. Vi har kjempet med så mange demoner i dag at smittevernsreglene har blitt brutt for lengst. Fremdeles skal det ta lang tid før jeg får senket skuldrene mine.
Det eneste de ulike generasjonene synes å være enige om, er at det er noen andre som er dessertgenerasjonen. I dag er det i alle fall nok is og sukker i løypene til alle. Snøen er som sagt dvask i de mest solfylte områdene. Varmen gir et snev av påskestemning. Jeg er såpass opptatt av strålefare og helse at jeg har smurt meg selv og barna med nok av solkrem. Livspartneren min er over 18 år og kan språket, så han får ta ansvar for seg selv. Jeg, derimot, har dyp respekt for den kjernefysiske klasebomba på himmelen, hvis skadevirkninger blir speilet og oppjustert eksponentielt i all snøen. Om jeg er paranoid eller helsebevisst, får andre bedømme.
Uansett, snøen og jeg er ikke på lag i dag. Kroppen min er heller ikke med. Jeg finnes ikke lett-trent. Skistøvlene er for store, de er lånt av svigermor. Vi har i tur og orden kranglet med hverandre alle sammen i løpet av morgenen. Barna ville ikke kle på seg. Jeg ropte at jeg kom til å gå på tur alene. Likevel er vi her alle sammen nå, om enn ikke helt på talefot med hverandre. Det går med andre ord både i fysisk og mental motbakke i starten. I stedet for å fortsette beint mot Gupu, svinger vi av til høyre før vi kommer så langt. Barna protesterer, skulle vi ikke til Nedre Gupu i dag? Joda, etter hvert, sier vi voksne. Dermed går det i fiskebein oppover en kort bakke før det flater ut og vi bader i sollys.
Været er strålende da, bokstavelig talt som jeg var inne på tidligere. Solen gir unektelig nødvendig energi og ikke minst D-vitaminer, som vi har ganske godt av. Og hjelper ikke sollys mot depresjon også? De mørke tankene mine blir en nyanse eller to lysere, og humøret stiger litt mer når vi finner dagens første vinterorienteringspost. Snart krysser vi en bilvei og får Furuholmen cafe på høyre side. Flere tar seg en velfortjent pust i bakken her, cafeen er åpen. Vi suser derimot videre, og svinger av mot venstre i retning Gupu. Med det har vi i realiteten begynt på hjemveien. Det blir ikke noen langtur i dag. Rester av et sperrebånd vitner om det store snøfallet fra romjulen da trærne knakk i stor stil og vi skigåere måtte beskyttes mot vår egen eventyrtrang.
Jeg blir omsider varm i kroppen, vi finner flere poster og vi får sett nye svinger, bakker og hogstfelt. Innimellom får vi noen fjordgløtt også. I dag er dagen hvor vi startet i kjente spor, men så går nye veier. Det er ikke mange som er ute i dag, men vi slår av en hyggelig prat med en annen postjeger. Ved Semsvannet var det lite snø, dermed tok vedkommende skoene fatt. Men det var ikke noe vits, for her oppe er det nok snø til å danse i vei på skiene.
Det går i berg-og-dal-bane frem til Gupu, som vi går i en bue rundt. Vi er igjen på vei nedover, svinger av til høyre og får snart et hogstfelt på høyre siden. Vi suser videre nedover før veien selv svinger til venstre. Her får vi se hvordan naturkreftene har herjet og rett og slett knukket en lyktestolpe. Etter litt rådslagning gir barna avkall på nedre Gupu, og vi tar til høyre for å komme oss til bilen. En nedoverbakke får oss nesten opp neste bakke som vi tror må være den siste. Men like etter kommer vi til skileikområdet, som vi faktisk så skiltene til på begynnelsen av turen.
Vi forstår at enden er nær, og ser frem til å avslutte med litt spektakulær kjøring. Det blir i overkant spektakulært når yngstemann avslutter nedslaget med å lande på magen og får snø i stilongs og på armene, akkompagnert av hylgråt. Det er heldigvis fort glemt når vi har strøket bort snøen og sendt barna ned de siste bakkene før vi er ved parkeringsplassen igjen, drøyt 2 timer etter at vi startet. Barna feirer med et par bonusrunder opp og ned bakken nærmest parkeringsplassen.
Det svinger noe voldsomt denne vinteren. Det er ikke lenge siden det føltes ut som om vi var på polarekspedisjon. Nå føles det som om vi er i tropene. Vi skjønner at vi må være på hugget om vi skal få med oss flere skiturer i området. Før vi vet ordet av det, kan snøen ha smeltet fra oss. Også mentalt har det stormet i dag. Men det er stille etter stormen nå, og sol både inne, ute og i sinnene våre.