Ute av skjærsilden, ikke helt i paradis

Uken fortsatte uten at jeg fikk tid til å skrive noe om det. I ettertid ser jeg at det var en overdrivelse å kalle det en helvetesuke. Det gikk faktisk overraskende greit! På tirsdag var det tid for samtale. På dag 2 var jeg litt mer selvsikker i gangene på Radiumhospitalet, og turte å ta trappa. Dagen før hadde jeg fått forklart veien med utgangspunkt i at jeg skulle komme ut fra heisen i riktig etasje, og jeg var redd for å bli desorientert ved å vike fra den planen. Men altså, nå visste jeg hva etasjene het. I resepsjonen til Gynekologisk poliklinikk fikk jeg igjen spørsmål om jeg hadde frikort, og jeg kunne igjen svare nei, som sant var. Jeg tror jeg måtte betale på forhånd i dag også. På venterommet var det mange lapper med beskjed om hvor jeg ikke kunne sitte. Etter litt lett forvirring valgte jeg meg en stol uten lapp.


Kort tid etterpå ble jeg hentet av en trivelig sykepleier. Sammen gikk vi inn på kontoret til kontaktlegen min. Vedkommende kommer ikke til å være den som til enhver tid behandler meg. Vi fant ut at vi begge hadde bodd i Bergen. Vi småpratet så energisk mens sykepleieren målte blodtrykket mitt at vi fikk beskjed om å vennligst være stille så vi kunne få vite om jeg fremdeles hadde like lavt blodtrykk som i mine glansdager. MR-bildene mine var analysert, og man kunne nesten ikke se kreften fikk jeg vite. Så dette er gode nyheter!


Dermed gikk sykepleieren og jeg gjennom opplegget for morgendagens undersøkelse. Hun informerte grundig og jeg følte at dette kan jeg gjøre i søvne. Noe jeg strengt tatt skal, ettersom jeg skal være i lett narkose. Ikke glem klysteret og du kan tjuvstarte ved å ta blodprøve i dag, avsluttet hun. Den er god, sa jeg, og følte at jeg begynner å bli dreven i dette her. Gå og henvend deg i etasjen nedenfor til høyre og venstre, så vet de at du skal ta blodprøve. Ok, jeg gikk ned den runde trappa igjen og fant frem med en gang. Så var det å velge mellom Alle henvendelse eller Blodprøve på kølappmaskinen. Skulle jeg ikke henvende meg her, og ikke måtte si at jeg skulle ta blodprøve? Velger jeg da Alle henvendelser eller Blodprøve?


Jeg tok en kølapp for hver kø for sikkerhets skyld, og ringte opp igjen et nummer som hadde ringt mens jeg var i samtale med sykepleieren. Jeg rekker sikkert en rask samtale, tenker jeg, køen går sikkert ikke unna fort. Gynekologisk poliklinikk på Bærum sykehus, sa stemmen i den andre enden. Ja hei, sa jeg og forklarte hvem jeg var. Vi fikk ikke tatt tilstrekkelige prøver av livmoren din sist du var her, så du må nok komme inn på nytt, sa stemmen. Hør her, sa jeg, nå er jeg på Radiumhospitalet, og de skal rote og grave i meg i morgen, så jeg tror nok de skal få tak i det som er. Kanskje jeg ikke brukte de ordene, men vi ble enige om at det måtte være en feil, og jeg fikk avsluttet samtalen før det bar inn for å bli tappet.


Venstrearmen var allerede punktert både inni albuen og på skulderen, så nå var det bare å gå løs på den høyre. Det førte til at stolen måtte dreies og det ble litt fomling, men flere små rør ble fylt, og lå og vugget på rekke og rad. Dermed var dagens økt på Radiumhospitalet over og jeg kunne ringe min privatsjåfør som kom sporenstreks. Han kunne fortelle at han hadde blitt nærmest kjeppjagd av en ansatt fra bensinstasjonen ovenfor hovedinngangen, hvor han først hadde parkert.


På kvelden var det meg og klysteret. Jeg skal spare dere for detaljene. Jeg leste en gang at Marilyn Monroe visstnok satte klyster på seg selv før hver fotografering, for å se tynnere ut. Om det er en røverhistorie, vet jeg ikke, men det er i alle fall ikke noe jeg har tenkt til å satse på. Neste dag var det tidlig opp og hele familien ut på tur for å kjøre ho mor til sykehuset. Vi hører på Fantorangens lydmysterier på lydanlegget, noe som løfter stemningen for alle. Faktisk tror jeg at jeg er større tilhenger av Pivi enn barna, og jeg anbefaler alle å både se og høre på dette radarparet.


Jeg tar farvel med la famiglia, ønsker dem en fortsatt god dag, og så er det inn i forteltet til Radiumhospitalet, vise frem brevet med timeavtalen, svare på kontrollspørsmål om korona, fremdeles har jeg ikke vært utenlands de siste 10 dagene, og jeg får slippe inn igjen. I dag vil jeg si at jeg har blitt lommekjent, og slentrer verdensvant bort og opp til 3. etasje. Igjen har jeg ikke frikort og betaler på forhånd, og må ikke vente lenge før jeg blir kalt inn.


Raskt merker jeg at småpraten stopper helt opp med denne sykepleieren. Slik har jeg merket det mange ganger de siste årene når jeg har hatt nærkontakt med helsevesenet. Sånn er det med oss mennesker og personlig kjemi. Noen ganger flyter det helt naturlig, andre ganger er det som om maskineriet er knusktørt og rustent, og med store anstrengelser må dyttes videre. Jeg blir vist inn på et stort og fint rom, får en Paracet og en mellomting av en skjorte og en kjortel. Jeg kan beholde underbuksen på, får jeg høre. Men den skal jo av etter hvert tenker jeg, og tar den av først som sist.


De anbefaler at jeg går på do først, så da skal ikke jeg være vanskelig. Jeg sprader ut i gangen. Akkurat da angrer jeg litt på at jeg la igjen trusa, men kjortelen er heldigvis lang nok til å dekke meg nedentil. Jeg følger anvisningene til toalettet, men går nesten inn på et kontor hvor en lege ser litt forskrekket på meg før jeg rygger lynraskt ut.


Ikke noe å si på bekledningen og rommet! Jeg beholdt munnbindet på av gammel vane en stund mens jeg var alene på rommet, helt til sykepleieren informerte om at jeg kunne ta det av.



Så er det bare å sitte og vente. Etter hvert kommer det to pasienter til inn i rommet, og det blir laget skillevegger av gardiner og skinneganger. Sengen er stilig, med fjernkontroll for å heve og senke ryggen. Hva koster det å oppgradere sengen min hjemme, mon tro? Jeg har med bok, og får satt meg inn i norsk landbrukspolitikk mens jeg venter. Stortinget undervurderer sin egen rolle i landbruksoppgjøret, rekker jeg å lese før det endelig blir min tur.


Helt til nå har jeg tatt det ganske kuli, og tenkt at pytt, pytt, dette er ikke noen sak. Men jeg tar meg i å tenke, blir dette ubehagelig? Jeg fortalte sykepleieren i går om at jeg opplevde at jeg ble skyflet ut av dagkirurgi for et par år siden. Da fikk jeg forsikringer om at jeg skulle få bli hele 2 timer etterpå her, ikke fordi de var snillere her, men fordi det er påkrevet etter lett narkose. Jeg blir nå trillet over gangen inn i undersøkelsesrommet, hvor jeg etter hvert blir har en hel gjeng som er der bare for meg. Jeg må flytte meg fra sengen til en liggevariant av den tradisjonelle gynekologstolen. De velkjente støttene til beina så jeg kan sprike er der.


To anestesisykepleiere har jeg til min disposisjon. Jeg skravler i vei, og blir kanskje litt i overkant omgjengelig. Jeg forteller om flåtten på hånden vi oppdaget dagen før, og viser dem stedet hvor den sugde seg fast. Kanskje er jeg litt nervøs likevel. Ettersom jeg er gjennomhullet i de vanlige stikkstedene, finner vi ut at vi må ty til håndbaken. Hun beklager at hun må knipse meg på knokene så det gjør vondt, men jeg ser hvordan det gjør blodårene der tydeligere. Maske gjør hun også klar. Så kommer legen og hilser på meg og forklarer hva han skal gjøre. Bare sett i gang, sier jeg, eller noe i den dur. Jeg plasserer beina i støttene.


Anestesisykepleieren informerer meg om at det nok vil svi litt. Jaja, ikke noe å gjøre med det, sier jeg, og takker for at hun sier fra. Det viser seg at det ikke stemmer det hun sier. Det svir ikke litt, det svir noe inn i hampen mye. Aiaiai, det svir, sier jeg. Hun ser medfølende på meg, og sier kanskje noen trøstende ord. Jeg registrerer muligens at oksygenmasken blir satt på meg igjen før jeg slokner.


Når jeg kommer til meg selv igjen husker jeg ikke om jeg er inne på rommet mitt igjen eller om jeg er i ferd med å bli trillet ut fra undersøkelsesrommet. Nå skal jeg observeres de neste 30 minuttene. Det er ny sykepleier igjen, og nå er kjemien en annen. Så jeg skravler i vei igjen, selv om kanskje burde ha brukt disse 30 minuttene til å hvile. Jeg la meg for sent i går, og er egentlig ganske trøtt.


Så er det tid for frokost. Sykepleieren unnskylder seg på forhånd for det begrensede utvalget, men jeg er storfornøyd med ristet brød, gulost og bringebærsyltetøy. Kanskje det har med at jeg ikke har spist og drukket siden kvelden før, hvem vet?


Før


Etter


Så er det bare å fortsette å hvile i 2 timer til. Jeg fortsetter å lese, noe som blir vanskelig når en av romkameratene mine er lettere dement eller bare litt forvirret. Høylydt er hun i alle fall, og hun finner tydeligvis ikke snoren for å ringe etter hjelp, men roper ut i rommet. Jeg pleier å være hjelpsom, men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre her, så jeg bare fortsetter å lese. Noen kommer sikkert etter hvert, tenker jeg, sykepleiere kommer faktisk inn med jevne mellomrom. Det blir pasient nr. 3 som redder dagen. Hun ringer etter hjelp, og sender sykepleieren til den trengende.


Jeg blir sendt på do for å fjerne tampong. Jeg tar på meg bind jeg har fått tildelt og skal finne frem til toalettet jeg var på tidligere. Nå er jeg jo kjent, ikke skal jeg inn på noe kontor denne gangen, nei! Jeg går klar av kontoret, finner toalettet og føler meg ganske verdensvant. Jeg stusser litt over at toalettet virker mye større enn det var i stad, før jeg skjønner at jeg er på handicaptoalettet. Jaja, nå er jeg jo her.


På et lite skilt på veggen er det en tegning som ser ut til å bety at jeg skal desinfisere med en våtserviett, uten at det er spesifisert om det er toalettsetet, dørhåndtaket eller blandebatteriet som skal rengjøres. Jeg rengjør likevel to av tre av disse. Ok, jeg har fått et oppdrag: finn og fjern en tampong. Men her er det bare et lite håndkle i hullet bak tissen min, som er begrepet jeg har lært av Trond Viggo Torgersen i klassikeren Kroppen. Ok, ut med det, og kaste det i nærmeste søppelbøtte, i mangel av alternativer. Var det tampongen? Eller skal jeg grave mer? Jeg tenker at jeg sikkert har blitt undersøkt nok i dag, så jeg satser på at jeg er i mål. Når jeg kommer ut, ser jeg en kvinne i rullestol som smiler overbærende til meg. Jeg føler meg ikke særlig høy i hatten når jeg går tilbake til rommet mitt.


Sykepleierne bekrefter at håndkledet var tampongen. Jeg leser etter hvert ut boken, får beskjed om å kle på meg og å møte til samtale med lege og sykepleier. Vi tar det i dag i stedet for at jeg trenger å komme inn igjen ens ærend i morgen. Igjen er jeg ikke vanskelig å be, og jeg føler meg som en mønsterpasient. Jeg rapporterer om hvor mye jeg blør, og får informasjon om alle muligheter videre. Ny konnisering, fjerning av livmor og kanskje noen lymfeknuter, alt er mulig. Jeg har to barn, sier jeg, så livmoren har jeg ikke lenger bruk for. Vi finner ut at svigermor er en tidligere kollega av legen, og jeg får beskjed om å hilse. Neste skritt er å analysere prøvene tatt i dag, og så vurdere videre forløp ut fra det. Men det ser fint ut! Så det er grunn til å være optimist mens jeg venter på å bli oppringt.

62 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle

Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde a

Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i s

Nå også en kreftblogg

Fredag 11. juni 2021 fikk jeg den dårlige nyheten: livmorhalskreft. Jeg mistet ikke fatningen. Jeg begynte ikke å gråte. Jeg så litt ut av vinduet og lurte på om det jeg så på kom til å brenne seg fas