Verksøya musikkfestival - ikke for blaserte hipstere

Livet er fullt av kontraster. Tidligere denne forsommeruka var jeg på lesesirkel om Dante Alighieris Guddommelige komedie på det italienske kulturinstituttet - på lørdag hører og ser jeg Staysman og Lazz på Hurum. Stedet er Verksøya, tuppen av Hurum mot Vestfold. 20 meter bortenfor scenen er faktisk fergeleiet mot Svelvik, som ligger det som ser ut til å være 50 meter bortenfor der igjen. Ha med i betraktningen at jeg aldri har vært så god på å bedømme lengder.


Lørdagskvelden starter med et godt voksent progrockband. Som en liberal person som setter enkeltmennesket i sentrum, har jeg ikke noe i mot at to medlemmer har lange røde admiraljakker, mens bassisten har langt hår, solbriller og stråhatt. En av gitaristene har blomstrete skjorte. Det har nettopp vært feiring av mangfold i store deler av den vestlige verden. Hvis jeg hadde sett medlemmene i bandet hver for seg, hadde jeg ikke forstått at de var i samme band, bortsett fra at jeg nok hadde gjettet på de to rødjakkene.


Vi får servert god gammeldags progrock i form av The Windmill. Den ene rødjakken spiller i hvert fall både tverrfløyte og saksofon, og muligens gitar i tillegg til koring. Tankene mine går til Prudence, og Åge Aleksandersen, som visstnok tvang alle i bandet til å spille ulike instrumenter. Spesielt Terje Tysdal protesterte visst mot å spille fløyte. Jeg får vite at den langhårede stråhatten er lærer på dagtid. Til tross for at dette ikke er min favorittsjanger, lar jeg meg rive med av spillegleden og samspillet på scenen. Jeg tenker på mitt eget valthorn i kjelleren. Jeg har ikke gitt opp håpet om å spille henrivende soloer på den igjen. Eller å kompe storband eller orkester, det som ofte er valthornets lodd i musikklivet, på amatørnivå.


Her er det en gjeng som fortsatt dyrker interessen de brenner for, til tross for at hverdagslivet innhentet dem. Dette er ikke bare en spillejobb de gjør en gang i skuddåret, de skal ut på turné til Tyskland i sommer, og reklamerer i den sammenheng for t-skjorter og album, så de får penger i kassa til turen. Det er noe veldig sjarmerende med dette.


Selv om t-skjorten er fin, sparer jeg pengene til en t-skjorte fra neste band. Det varmer nemlig hjertet mitt at ungdommen holder bluesrocken i gang, i form av Heigh Chief. De får drahjelp av Thomas Felberg som gjestevokalist. Melodiøse gitarriff, stødig takt og en engasjert stemme får i gang rockefoten min så jeg vugger og vrikker i takt med musikken. Selvbevisstheten rundt dansing slang jeg fra meg en gang på midten av 2000-tallet, og jeg har aldri sett meg tilbake. Storfornøyd med at rocken fremdeles ikke er død, er jeg egentlig klar for å sove bort sumarnatta, men vi skal ta en fellestaxi hjemover sammen først om en time.


Det blir derfor ingen vei utenom Staysman og Lazz. For første gang i kveld tar området foran scenen fullstendig av, og ung som gammel hopper rundt og det blir allsang. Jeg klarer å skjelne strofer i refrenget som involverer "å ta med blandevann og å drikke seg til møkkamann". Lazz er i mine amatørører en ganske habil gitarist, fingrene fyker i alle fall opp og ned gitarhalsen i et forrykende tempo, og det låter imponerende. Konfettikanoner går av og himmelen over festivalgjengerne blir malt i diverse metalliske farger i løpet av dette elleville showet.


Tankene mine går til Bremanger Rock Weekend i Nordfjord, som jeg overvar en gang på midten av 2000-tallet og som jeg håper fremdeles blir arrangert. Festivalområdet var om lag like stort som her på Verksøya. Jeg hadde klart å få meg gratis festivalpass ved å vise til at jeg jobbet delvis for Sogn og Fjordane Reiselivslag på Turistinformasjonen i Bergen den sommeren. En bragd for meg, som sjelden har klart å snakke meg til fordeler. Cocktail Slippers fra Oslo sto på scenen, jeg husker ingen av de andre bandene. Det jeg bet meg merke i, var at mange lokale ungdommer, som hadde flyttet til Florø, Bergen og kanskje til og med Oslo for å studere, kom hit for å treffe den gamle gjengen igjen.


Noe av den samme følelsen får jeg i kveld, selv om jeg ikke kan vite om kveldens festivalgjengere er tilbake på gamle trakter etter å ha flyttet langveisfra. Kanskje er mange på besøk fra Svelvik, det som må kunne kalles en nabobygd, ettersom det bare ligger et sund mellom.


Etter midnatt og det som føles som et stormangrep fra myggen, gjennom tykke strømpebukser, setter vi kursen nordover, mot våre hjem med tettere bebyggelse enn her vest på Hurumlandet. Om jeg kommer tilbake til neste år, vet jeg ikke, men jeg utelukker det ikke. Verden føles unektelig litt rausere nå i kveld, milevis fra hipsterland.

3 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde a

Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i s