A Tale of two cities

"It was the best of times, it was the worst of times". Slik begynner A tale of two cities av Charles Dickens. Det er et sitat du kanskje har hørt før, men ikke helt vet fra hvor. De to byene det er snakk om, er London og Paris. Vi følger en liten gruppe personer som som er tilknyttet både Frankrike og England i tiden før og under den franske revolusjonen. Bindeleddet er Mr. Lorry, som jobber i Tellson's Bank, en engelsk bank som har kontorer og virksomhet i Frankrike også. 

Litt om hva som skjer

Når historien starter i 1775, er Mr. Lorry, en pliktoppfyllende, middelaldrende ungkar, en selverklært "man of business", på vei fra England til Frankrike, på et meget spesielt oppdrag. Han skal vekke til live noen som har vært død i 18 år. Anslaget er dramatisk, og har du fått med deg En julehistorie, vet du at Dickens har skrevet om gjenferd tidligere. Jeg kan røpe at det bare er beskrivelsene som er dramatiske. Mr. Lorry skal ikke kontakte noen i det hinsidige. Det som følger er høyst realistiske skildringer.

Elendigheten i Paris blir skildret delvis gjennom øynene til ekteparet Lefarge som driver en vinbar.  En tønne med vin faller av en vogn og knuser, og folk strømmer til med lommetørklær for å få dråper av vin blandet med gjørme i munnene på seg selv og sine spedbarn. Fru Lefarge fører nøye regnskap over ugjerningene hun ser og med ektemannen planlegger hun for dagen rettferdigheten skal seire. Hos dem havner Dr. Alexandre Manette etter 18 år i Bastillen, ettersom herr Lefarge jobbet for ham tidligere. 

Dr. Manette blir hentet til London av Mr. Lorry, som har tatt med seg datteren hans Lucie, oppvokst i England, for å vekke livgnisten til sin far igjen. Far og datter bygger seg et nytt liv i London. 5 år senere blir de blir kalt inn som vitner mot Charles Darnay som de traff på turen over den engelske kanalen. Han er en fransk aristokrat som har gjort engelskmann av seg, og han blir beskyldt for å være fransk spion. Jeg tar meg i å le høyt når jeg hører krysseksamineringen av aktoratets kronvitne, som blir drevet fra skanse til skanse, og gradvis får troverdigheten avkledd som om det var et strippeshow. Den desillusjonerte advokaten Sidney Carson er med å forsvare Darnay, og blir i likhet med alle i rettsalen betatt av Lucie.

Lucie gifter seg etter hvert med Charles Darnay. Før det har flere sett seg ut Lucie, men på ulike måter. En synes hun er grei nok, men informerer Mr. Lorry først, som på hensynsfullt vis får avverget et pinlig frieri. Her er Dickens på sitt mest morsomme, synes jeg. En annen har forstått at han er uverdig, men bekjenner likevel at hvis noen kunne ha gjort ham til et bedre menneske, hadde det vært henne. Han lover troskap til henne og hennes kjære dersom de noen gang skulle trenge det. Her er Dickens på sitt mest rørende, og jeg får en klump i halsen av denne delen.

Etter noen år med harmonisk familieliv, starter problemene både for våre hovedpersoner. Det er 1792 og den franske revolusjonen har brutt ut. Charles Darnay er arving til en markitittel etter sin hensynsløse onkel som ble brutalt drept et par år før, og han blir lokket tilbake til  Frankrike av et brev fra familiens tjener som har blitt arrestert. Darnay var uenig med sin onkel om at undertrykkelse var det eneste som fungerer i lengden. Dette hjelper lite nå som å være adelig er en forbrytelse i seg selv, med potensiell dødsstraff. Darnay blir raskt arrestert, og holdt fange i et fengsel på egen regning. Resten av hans lille familie følger etter og bosetter seg i Paris, i håp om å kunne redde ham.

Det som følger, viser mekanismene bak ordtaket om at revolusjonen spiser sine egne barn. Når de nye makthaverne er like blodtørstige som de forrige, har egentlig ting blitt bedre? Dickens er god på å beskrive ondskap, og det er ubehagelig å lese til tider, selv om språket er er vakkert og pakker det hele inn så det verste blir tildekket.

Lydbok mot Knut Risan

Gjennom mitt nasjonale bibliotekslånekort har jeg tilgang til biblioteksappen Libby. Det var her jeg lånte og hørte A tale of two cities som lydbok på engelsk. Som Knut Risan på juleaften, er det en engelsk, mannlig skuespiller ved navn Adam Henderson som leser teksten, og ikke minst gir karakterene liv gjennom å fremsi replikkene med  aktuelt tonefall, trykk, dialekt eller aksent. Slik blir både personligheter og klassetilhørighet helt tydelige. 

England blir tydelig representert gjennom flere fargerike bikarakterer.

• Miss Pross følger Lucie som barnepike og videre inn i voksenlivet. Hun snakker rett fra levra og regelrett torpederer Mr. Lorrys tale på Charles og Lucies bryllupsdag. I motsetning til flere av de sentrale personene i boka, snakker Miss Pross kun engelsk, har ingenting til overs for Frankrike og mener at England er det beste landet noensinne. 

• Mr. Lorry er lett gjenkjennelig i sin korrekthet og nøkternhet. Det er ingen tvil om at hans livvakt og altmuligmann, Jerry Cruncher, er en enklere type, mulig er det cockney-dialekt han har.

• Sydney Carsons kynisme høres umiddelbart.

Så foreløpig er det 1-0 til engelsk oppleser i forhold til Knut Risan. Så er det de franske karakterene. Når jeg hører det, blir jeg tatt med til 1990-tallet og TV-serien 'Allo, allo. Her legger også den engelske oppleseren til et ekstra lag rust i stemmen til nesten alle de franske karakterene. Det er litt mer vanskelig å skille de franske karakterene fra hverandre, men det fremgår som regel av sammenhengen. Knut Risan har fulgt meg fra barnsben av, og har selvfølgelig gjort mye mer enn bare Tre nøtter til Askepott. Til tross for nesten komisk, lydmessig fremstilling av fransk uttale blir stillingen 1-0 til Henderson stående, på grunn av de fenomenale engelske dialektene. 

England og Frankrike - it's complicated

Frankrike og England har vært allierte og fiender om hverandre, så lenge de har eksistert. De inngikk stadig allianser gjennom giftemål, og fransk var lenge hoffspråket i England. Like ofte har de kriget mot hverandre, og det spisset seg til da England ikke var katolsk lenger. 

Gjennom tilfeldige replikker, aner vi at revolusjonen i de engelske koloniene i det som skal bli USA gjør at de to landene i den aktuelle tiden er fiender. En vits fra Charles til Lucie om George Washington blir forsøkt fremstilt som bevis for at han er en fransk spion. Frankrike støttet denne revolusjonen for å svekke England. Som en skjebnens ironi opplevde de franske makthaverne selv et voldelig opprør få år senere. Vil du lese A tale of two cities med et historisk eller statsvitenskapelig blikk, kan du altså det. 

A tale of two demokratiseringsprosesser

Som statsviter kommer jeg på hvordan nettopp Frankrike og England har blitt trukket frem som to ytterpunkter når det gjelder demokratisk utvikling. Litt enkelt kan man si at Frankrike er et eksempel på fort og gæli, mens det i England har det gått med museskritt i riktig retning. 

I England ble ulike aktører som utfordret et moderne, demokratisk styresett gradvis svekket. Mektige adelsfamilier utslettet nesten hverandre i Rosekrigene på 1400-tallet. Henrik den 8. drepte ikke bare flere uskyldige kvinner og menn, men svekket kirkens makt. Mest for å få gifte seg på nytt og skaffe seg en mannlig arving, men på sikt gagnet det faktisk demokratiet. Stemmeretten ble utvidet sakte, men aldri inndratt igjen, og representanter fra gamle klasser fikk dermed tid til å vende seg til nye medlemmer. 

I Frankrike, derimot, ble almenn stemmerett innført i forbindelse med revolusjonen. Den erstattet stenderforsamlingen, som var en høyst urettferdig ordning hvor kirke og adel hadde mange privilegier og få plikter, mens resten av befolkningen satt med svarteper. Men da både kirke og adel mistet privilegier så raskt og brutalt, lå de og ulmet og planla motangrep. Noe de lyktes med. En motrevolusjon kom få år senere, etter hvert med en keiser i stedet for kongelig enevelde, noe som var like ille eller verre. Flere revolusjoner og motrevolusjoner kom og gikk før Frankrike ble det moderne demokratiet vi kjenner i dag. 

Hvordan kunne Dickens vite at det ville gå så ille med Frankrike? Boka er skrevet nesten 100 år etter revolusjonen. Jeg kaller meg statsviter, men det er mer komplisert enn som så. Jeg har studert sammenliknende politikk. Derfor kan jeg like at Dickens setter to byer, og egentlig to land, eller to politiske systemer, opp mot hverandre. Stakkars Charles Darnay må gjennom flere rettssaker hvor han er hovedtiltalt og risikerer dødsstraff. I England får han vite hva han er anklaget for, samt organisert et forsvar.

I Frankrike må han sitte i varetekt på ubestemt tid, før han på kort tid blir plassert i rettssalen uten forsvarer. Det er åpenbart at Dickens fremstiller England som best, ingen protest, stilt ovenfor det først undertrykkende, så revolusjonære, og fortsatt undertrykkende Frankrike. Likevel er det noen karakterer som balanserer inntrykket. Darnays forsvarer Mr. Stryver, oppleves som pløsete via oppleserens stemme, og har lite selvinnsikt, men desto mer ambisjoner. På fransk side forsøker herr Lefarge å være en moderat stemme og påpeker nyanser, noe han blir plassert på sidelinjen og helt utenfor banen, for. Miss Pross er en motsetning i seg selv. Erkeengelsk ja, og vokter over Lucie, sin "Ladybird", som en løvinne, og er ikke særlig omgjengelig i sin bryskhet.

A tale of two cities i populærkulturen

Jeg har mange ganger støtt på referanser til A Tale of two cities. Noen ganger eksplisitt ved at noen har sammenliknet to byer i moderne tid. Da har gjerne den ene byen blitt framstilt som bedre enn den andre. Ellers kan jeg nå humre ekstra av tittelen på en av juleepisodene til humorserien Futurama som het A tale of two santas. 

Et raskt internettsøk avslører at historien har blitt filmatisert mange ganger. Bildene fra filmatiseringene avslører at flere av dem ble spilt inn på 1980-tallet. Det ser i alle fall slik ut.