top of page

The farthest shore

Ursula Le Guin

1968

Fantasy

Tåler du å lese om drager og trollmenn, kan du få noen gode argumenter for og mot dødsangst. Og ikke minst høre vakkert språk, gjøre deg noen tanker om psykisk helsevern og følge trollmannen Ged videre.

The farthest shore

Noe er råttent i Jordsjø/Earthsea

I den tredje boka i Earthsea-krønikene, The farthest shore, er det igjen en ung person som er hovedkarakter. Denne gangen er det Arren, en ung prins. Han har blitt sendt av sin far til Roke, øya hvor magikerskolen holder til. Vi møter igjen Sparrowhawk/Ged, som nå har fått en ny rolle etter at han var elev her i den første boka A Wizard of Earthsea. Fra hele Earthsea kommer det samme budskapet: magikere glemmer trylleord og skalder glemmer sanger. Arren tilbyr Sparrowhawk/Ged den hjelpen han måtte trenge, og sammen drar de ut for å lete etter årsaken til at magien dør.


Earthsea eller Jordsjø består av en samling øyer, ingen kontinenter og et stort, ukjent hav. I 800 år har de vært uten en klar leder. Den neste kongen over hele øyriket blir nok en trollmann, får Arren vite når han kommer til Roke. Ifølge myten skal den neste kongen besøke dødsriket for så å komme tilbake, og det er det jo bare trollmenn som kan.


En slags boat-movie?

Historien som så utfolder seg, blir en slags road-movie med båt. Arren blir forbløffet når han får se den enkle båten Lookfar til Ged. Han blir ikke mindre skeptisk når Ged slettes ikke vil bruke magi mer enn høyst nødvendig. Ged blir også utfordret på om det er riktig ovenfor Arrens far å ta med seg hans eneste sønn på den farefulle ferden som ikke har noe konkret mål. Hvor i all verden skal de finne roten til problemene, den kan jo være hvor som helst? Ged tar også noen valg underveis som Arren sliter med å forstå.


Men Ged har selvfølgelig noen ess i magikerkappen sin. Det er blant annet svært nyttig å være Jordsjøs eneste gjenværende "dragonlord".


Igjen har jeg hørt på lydbok fra Libby, fremdeles med Rob Inglis. Denne gangen får jeg høre en ny dialekt, ettersom Arren snakker noe som høres ut som irsk for meg. Eller så er det et annet hjørne av de britiske øyene hvor de har retrofleks "r", altså tykk "r" med USAsk aksent. Uansett, Arren og Ged reiser inkognito som to fiskere i slekt, og med magikerskills eller rett og slett bare godt språkøre, klarer selvfølgelig Ged å snakke samme dialekt som Arren. Inglis legger inn en fylde i Geds stemme slik at jeg alltid forstår når hvem som snakker når det er replikkveksling.


Døden er prisen for livet

Men Geds virkelige skills er på det mellommenneskelige planet. Og her må jeg bli litt personlig. Da jeg begynte å høre på denne lydboken, fikk vi vite at min mor lå for døden. Flere organer sviktet og det førte til en nedadgående spiral. Mens jeg forberedte meg på å leve uten min mor og å miste en som har fulgt meg hele livet mitt hørte jeg Ged og Arren diskutere liv og død. En mulig årsak til Jordsjøs problemer, er ifølge Ged at noen ønsker seg udødelighet og karrer til seg liv og magi fra andre for å få det til. Men ved å fornekte døden, fornekter man også livet. Er det ikke naturlig å ønske seg å leve evig, spør Arren? Det er forståelig, men det er ikke naturlig, svarer Ged. Det er riktig å frykte døden, for den er fryktelig. Men livet er også fryktelig, og burde fryktes og verdsettes. Døden og livet henger uløselig sammen, sier Ged. De er som håndflaten og håndbaken. Slik de henger sammen kan de hverken skilles eller blandes.


Dette landskapet er så dødt som døden selv, sier Arren etter dager med ørkesløs vandring, mens han ser på de ugjestmilde fjellende rundt seg, utålmodig og lei.

Dette er ditt rike, dette er din udødelighet, svarer Ged.


Ged og Arren innser etter hvert at de må til dødsriket for å redde dagen. Kampen Ged og Arren må kjempe er like mye en krig med ord som med formler og fakter. Det er skurkens argumenter som må pareres.


Jeg har ingen frykt, sier den udødelige. Hva skal en død mann frykte?

Ikke vet jeg hva en død mann skal frykte, men i alle fall ikke døden, svarer Ged, uten et snev av ironi. -Likevel ser det ut som du frykter døden, selv om du har funnet en måte å rømme fra den.


Å akseptere død, å snakke om den naturlige balansen mellom liv og død, er bare ord, løgner dere fant på for å skjule deres egen dødsangst, svarer den udødelige.


Vi som ikke søker etter udødelighet, vi har ingenting å frykte, sier Ged. Døden er prisen vi betaler for liv.


Akkurat som Ged, får jeg følelsen av at Ursula Le Guin ikke ønsker å prakke på meg sin overbevisning. Det er klart at det er en fasit i historien. Det er et problem som oppstår og èn riktig løsning. Likevel kan man sitte igjen med sin egen fasit, og sin egen formening om forholdet mellom liv og død, om sitt eget liv og sin egen død. I Le Guins univers er den udødelige egentlig bare udød og dermed ulevende.


Et par netter etter dødsdommen begynte for øvrig medisinene å virke på kroppen til min mor. Et av organsystemene begynte å virke igjen, og da ble det lettere for det andre; spiralen gikk oppover i stedet for nedover. Min mor var i dødens forværelse, men fikk komme tilbake til livet igjen. Hun skal fortsatt dø en dag, akkurat som jeg og mine barn skal. Men nå kan hun se på dagene hun har igjen som en bonus. Da vi trodde mormor skulle dø, snakket vi mye med barna om døden. Vi kom fram til at dersom ingen skulle dø, ville det ikke være plass til at nye kom til. Dermed ville det ikke ha vært plass til dem. Døden er prisen vi betaler for våre liv.

Et svar på noe jeg ikke lurte på

For min egen del ga også denne boka meg endelig en forklaring på noe jeg ikke visste at jeg lurte på. For mange år siden var det en gruppe som konkurrerte i den norske MGP-finalen. Blant paljetter og dype utringninger skilte heavy metal-bandet Keep of Calessin seg ut. Jeg aner ikke hvorfor dette har festet seg i minnet mitt. Mens jeg leste The farthest shore skjønte jeg endelig tegninga. Det vil du også gjøre hvis du leser boka, selv om svaret bare er et kjapt internettsøk unna.

bottom of page