top of page

The tombs of Atuan

Ursula Le Guin

1968

Fantasy

Blir du med inn i de bekmørke gravkamrene til Atuan vil du slite med å orientere deg litt i starten, men du vil bli belønnet med en skatt av en leseropplevelse.

The tombs of Atuan

Hjernevasking i fantasyland

Kan man stole på noen som sier at alt du har trodd på, ikke stemmer? Hva om du hadde fått vite at du var utvalgt? At du var reinkarnasjonen av en prestinne som har levd i tusenvis av år? De ytre omgivelsene i The Tombs of Atuan er ikke lette å kjenne seg igjen i. Blir du likevel med inn i de bekmørke gangene til Atuan vil du slite med å orientere deg litt i starten, men etter hvert blir du belønnet med en skatt av en leseropplevelse.


I The Tombs of Atuan er vi tilbake i Earthsea, eller Jordsjø på norsk. Hvis vi har lest den første boka A Wizard of Earthsea, da. Som i annen mytisk historiefortelling, følger vi en helts reise gjennom hindringer for å oppnå et mål. Men reisen er i høy grad en indre reise på flere måter. For å opprettholde en ubrutt linje av et hellig prestinneskap, blir Tenar, ei jente født samme dag som den forrige prestinnen døde, tatt fra familien sin når hun fyller 5 år. Hennes egen identitet blir rituelt ofret og fortært, og hun skoleres videre i livet som yppersteprestinnen Arha. To eldre prestinner som formelt er under henne i rang er hennes læremestre. Tilværelsen minner mye om et kloster, hvor hverdagen består av praktiske gjøremål, som å veve, og religiøse ritualer. Tenar/Arha blir lært opp og minnet på det hun allerede kan, men som den nye kroppen hennes ikke har erfart ennå. Pliktene hennes innebærer å navigere i underjordiske ganger, hvor lys er forbudt, og hvor de mørke, navneløse gudene hersker. Men hva er lys og hva er mørke?


Det er en historie det er lett å følge. Jeg synes synd på Tenar og den skjebnen hun har fått, i et slags gullbur. Hun har høyest rang, men også minst frihet. Hun er ikke alltid en sympatisk figur. Hennes tjener Manan, en gammel evnukk, passer på og trøster henne. Som takk behandler hun ham til tider med forakt. Hun tar en venninne med seg på rampestreker, selv om venninna risikerer streng straff og hun ikke.


Tenar skal vandre alene i mørket til sin død, det er veien staket ut for henne. De rundt henne lever med selvmotsigelsene. Hvis hun er gjenfødt, hvorfor må hun da læres opp på nytt? I løpet av historien blir lys sluppet inn i hennes liv i dobbelt forstand. Omsorgen og friheten til å ta sine egne valg som Tenar etter hvert møter på, er forvirrende og vonde for henne. Som alle valg som er bra for oss gjerne gjør.


Ingen kjærlighetshistorie, men en oppvekstroman

Hvis du ønsker deg en kjærlighetshistorie, bør du ikke plukke opp denne boken, digitalt eller analogt. Men sterke bånd knyttes, bygget på tillit og tålmodighet. Mot slutten av boka får Tenar høre disse ordene:

 

"I go where I am sent. Where I go I must go alone. But if you call me, I will come.  

I would come from grave if you called me."

 

Store ord som fra en annen forfatter kunne ha virket banalt, som sagt av en cowboy på slutten av hver eneste westernfilm noensinne laget. Men ikke her. Kanskje fordi det ikke er en romantisk innpakning. Mest sannsynlig fordi oppbygningen er så stødig. Vi har blitt kjent med en karakter som er tvers gjennom pålitelig og uselvisk. Drevet av plikt, men også av moral. Det er rett og slett "in character" av Ged å stille opp, men være ærlig om sine begrensninger.   

 

Le Guin holder på spenningen helt til slutten. Etter at historien tar en dramatisk tørn, holder jeg nesten pusten mens jeg lurer på hva som venter rundt neste sving. En hindring? Ingen hindring? Le Guin er god på å vise oss ulike synsvinkler. Hadde du aldri sett en båt før, men den hadde påmalte øyne, hadde du sikkert kalt forsiden av båten for en nese. Selv kan jeg lite om båt, og vet ikke om baugen er foran eller bak.

Når Tenar får opp øynene for at det er nye måter å forstå seg selv og verden enn den hun har trodd på hele sitt liv, blir ikke et nytt verdenssyn presset på henne. Hun møter forståelse, og får valget om å gå tilbake til der hun var. Om det er nysgjerrighet eller at hun har brent for mange broer som gjør at hun bryter ut, er ikke godt å si. Når hun ser tilbake, blir hun overveldet av skam og skyld, og vil bare bli overlatt til seg selv. Jeg ser for meg at traumeforskere vil anerkjenne denne reaksjonen.


Som Ged snakker til Tenar, inviterer Ursula Le Guin deg mildt inn i sitt univers som er ulikt den verden vi kjenner men likevel lik.

bottom of page