Dario Argento – The Exhibit – 6.4.22-16.1.23
Kniven full av blodflekker som står godt plantet i en rød pøl på gulvet oppsummerer Dario Argento godt. Kunsten hans er grufull, men likevel så flott å se på.
Jeg har lagt meg ned på en av liggestolene trukket med mykt stoff og små høyttalere i ørelappene. For denne utstillingen passer det perfekt at stolene er trukket med dyprødt stoff. På de to store skjermene bak den overdimensjonerte kniven fortsetter ubehaget med de vakre detaljene. En kvinne går ensom i en mørk skog, snur seg plutselig og ser skremt oppover mot et flyvende vesen. I et mørkt hjørne av et klesskap, åpner det seg plutselig et øye. En dukke med foruroligende blikk og latter svever i luften rett mot en skrekkslagen mann. I andre scener beveger kameraet seg sakte innover en gang og jeg blir livredd for hva som befinner seg rundt hjørnet.
Kniv og blod opptrer ofte sammen i Dario Argentos filmer. I bakgrunnen skimtes utstillingen om Argento som snor seg oppover veggen.
Et fryktinngydende utstillingslokale?
Jeg reiser meg fra liggestolen og går med høy puls og blandede følelser mot en stor vindeltrapp. Fra toppen av denne trappen snor utstillingsområdet seg som en spiralformet lang balkong oppover innsiden av byggets kvadratiske base. Bedre klarer jeg dessverre ikke å beskrive det. Har du høydeskrekk, lønner det seg å ikke se over kanten eller gjennom rekkverket med perforerte plater. Jeg har gått her før og kjent hjertet banke hardt i brystet ved tanken på hvor langt det er ned. Men nå tar jeg meg i å lene meg mot rekkverket og ned mot et potensielt dødelig fall, mens jeg suger til meg hvert eneste bilde og ord etter hvert som Argentos filmer blir presentert i kronologisk rekkefølge. TV-skjermer viser nøkkelscener fra filmene, ledsaget av sitater og faktaopplysninger om innspillingene. I montre står rekvisitter fra filmene.
Langt ned...
...og høyt opp til toppen i filmmuseet.
Kunstnere som vil gå sine egne veier
Da Argento debuterte som regissør i 1970 med The bird with the crystal plumage, hadde han jobbet som manusforfatter i flere år. Nå ville han ikke risikere at noen andre skulle realisere visjonene på en annen måte enn han hadde tenkt. Faren hans, Salvatore, produserte filmen, og den legendariske filmkomponisten Ennio Morricone sto for musikken. Argento forteller om sitt innledende samarbeidsmøte med Morricone. De kjente til hverandre ettersom begge hadde jobbet med Sergio Leones film Once upon a time in the west. En film for øvrig Bernardo Bertolucci var med å skrive. Argento og Morricone bodde i samme nabolag. De avtalte at Argento skulle komme innom og så skulle de snakke om et eventuelt samarbeid. Argento forberedte seg ved å ta med seg noen LP-plater som han tenkte kunne være et godt utgangspunkt. Da Morricone så ham, spurte han umiddelbart hva Argento bar på. Han ble rasende da han fikk vite hva det var. «Jeg er Ennio Morricone» utbrøt han. "Jeg blir bare inspirert av meg selv!"
Dette litt anstrengte første arbeidsmøtet hindret ikke videre samarbeid. Morricone lagde musikk til flere av Argentos filmer. Noen ganger ved bruk av improvisasjon mens Morricone og bandet hans så på enkeltscener helt til de kom frem til en versjon Morricone var fornøyd med. Jeg får vite at Morricone hadde trompet som hovedinstrument. Med ett blir det mer logisk hvorfor det var så mye trompetspill i Sergio Leones filmer om det ville vesten.
Et filmtriks blir avslørt
Når jeg kommer til Phenomena, om ei tenåringsjente som har en spesiell telepatisk kontakt med insekter, må jeg gå tilbake til en av skjermene og granske bildene nøye etter å ha lest teksten et par meter lenger borte. Er det virkelig...? Men det ser fremdeles ut som... insekter, gjør det ikke? På infoplakaten har Argento avslørt trikset de brukte for å illustrere en sakte voksende insektssverm som blir synlig mot himmelen. "Insektene" vi ser mot en hvit himmel er i realiteten kvernet kaffe helt i en vanntank. Måten kaffekornene sakte sprer seg i vannet passer perfekt med en sverms buktende bevegelser. Tenk på det dersom du skulle se Phenomena eller Creepers som den også er kjent som. Den uheldige turisten i åpningsscenene blir for øvrig spilt av Argentos eldste datter Fiore. Hans andre datter Asia, blir fra 1990-tallet sentral i flere av sin fars filmer .
Kostymer fra Dracula
Kostymer fra Opera
Drømmer og insistering
Scenen med dukken jeg nevnte tidligere, er å finne i Profondo rosso. Argento røper at akkurat denne ideen var det ingen andre som syntes var noe god. Filmprodusent og far Salvatore, filmfotografen og de fleste andre ba ham om å droppe dukken, ideen ville ikke fungere. Spesielt var det Argentos visjon om at dukken kom svevende inn i rommet helt ulogisk for dem. Men Argento sto på sitt, fikk bestilt en robotdukke og filmet i vei. For ham representerer scenen en slags drøm. Han røper at han har sansen for filmer som er inspirert av drømmer. Jeg har hørt David Lynch si noe av det samme. I Lynch sine filmer er det ofte en helt ulogisk oppbygning som han selv sier bygger på hvordan drømmer oppleves. Men nok om Lynch, utstillingen handler om Dario Argento.
Jeg får se robotdukken i et monter når jeg etter hvert kommer til Profondo rosso. Ved Suspiria ligger originale manussider, med Argentos egne korreksjoner med kulepenn, både av replikker og scenebeskrivelser, gir et innblikk i hvordan filmarbeid må være en prosess full av endringer. Noen stillbilder fra diverse produksjoner vises frem mot slutten og man kan danne seg et bilde over hvordan stemningen på filmsettet må ha vært. Bilder som etter hvert blir supplert av Argentos egne beskrivelser. Helt på slutten av utstillingen vises et intervju med Argento. Tiden flyr av gårde mens jeg ser på det, men jeg vil gjette at det varer i 30-40 minutter.
Å lage film er blodig alvor
Argento lærte mye om film fra sin far Salvatore, som produserte mange av sønnens filmer. Det Argento trekker fram som noe av det viktigste faren lærte ham, var at man sjelden har det hyggelig når man lager virkelig gode filmer. For å illustrere det, tok faren ham med på forskjellige filmsett. Å lage film er hardt arbeid, sa faren. Har man det hyggelig, arbeider man ikke godt nok. Argento innså at faren hadde rett. Selv om han var fornøyd med resultatet av mange av sine filmproduksjoner, hadde det ikke vært særlig lystbetont å lage dem. Det krevde dyp konsentrasjon og hardt arbeid.
Torino og Argento
Argento som selv er fra Roma, roser likevel Torino som by. Hadde det ikke vært for at barn og barnebarn bodde i Roma, ville Torino ha vært hans hjem nå, forsikrer han. Mange av filmene hans er tatt opp i Torino. Likevel holder ikke Argento seg til èn by i filmene sine. Kjører en bil i en av filmene hans ned en gate i Torino, kan de godt befinne seg i Milano rundt neste sving. Han liker å konstruere sine egne, fiktive byer. Han har også stor sans for Schwarzwald i Sør-Tyskland, hvor han har filmet flere ganger. Da han skulle filme Dracula, dro han til Transylvania, men syntes at stedet var for ødelagt av turisme til å kunne utgjøre en troverdig kulisse. Dermed ble det et slott i Biella, litt nord for Torino, i stedet.
Du kan oppsøke omgivelsene fra mange Argento-filmer rundt om i Torino.
Argento i andres filmer
Å dukke opp i andres filmer har Argento ikke hatt noen særlig sans for. Med mindre man ser bort fra at når du ser morderens hender i filmene hans og de ikke er bekledd med hansker, så ser du som regel på Argentos egne hender. Han gjorde et unntak for franske Gaspar Noé og stilte opp som en versjon av seg selv i Vortex fra 2021. «Noè forsikret meg om at det ikke skulle være noe manus, kun improvisasjon, og at filmingen ville ta maksimalt to uker», begynner Argento. Argento virker som en kontrollfrik på en del områder. Det ble sjelden mye etterarbeid når det gjaldt klipping av filmene, forklarer han i en annen del av filmen, ettersom han så for seg klippene mens han filmet. Jeg forventer derfor at Argento vil si at han krevde drastiske endringer for at han skulle stille opp for Noè. Men så lyser det opp i øynene under tunge øyelokk, og han bykser litt fremover i den tunge lenestolen han sitter i når han utbryter «Og da sa jeg, i så fall er jeg med!»
Tidlig krøket
Som mange av oss, ble Argentos vei i livet preget av familien og oppveksten hans. Faren var som sagt filmprodusent. Argento forteller om sin mor, som var motefotograf. Når han var ferdig på skolen, pleide han å dra til studioet hennes. Han satt og fulgte nøye med på hvordan hun jobbet med lyssettingen, for å fremheve stoffene i kjolene og hvordan hun instruerte modellene til å innta ulike ansiktsuttrykk. I ettertid har han innsett at det var dette som var hans første filmskole. Han hadde også en tante som pleide å fortelle ham skumle nattahistorier.
På tide å se Argento-filmer
Det som for meg har fremstått som litt enkle B-filmer får nå en ekstra dimensjon ettersom Argento avslører sine inspirasjonskilder innen tradisjonelle malerier, litteratur og musikk. Suspiria er inspirert av eventyret om Snøhvit. Argento har laget sine egne versjoner av Operafantomet og Dracula. Jeg får lyst til å se Argento-filmer jeg ikke har sett, og til å se gamle filmer om igjen. Som en tidligere TV-slave har jeg sagt opp alle strømmetjenester for lengst. Men jeg har et nasjonalt bibliotekskort. Så jeg har tilgang til offentlig administrert filmdop. Med bibliotekskortet har jeg tilgang til de digitale bibliotekstjenestene filmoteket.no og cineast.no. Her finner jeg 7 av filmene. Så nå er det bare å sette seg foran skjermen og nyte stilistisk vakre scener, samtidig som man blir litt skremt.
Kom deg på utstilling
Er du i Torino i løpet av midten av januar 2023, kan du få med deg utstillingen om Dario Argento. Er du ikke det, men er Argento-fan, så ta turen likevel, da vel. Er du like filminteressert som meg, burde du sette av hele dagen for å få med deg alt det filmmuseet har å tilby.