Generasjonsunderbuksa - eller historien om mislykket forstørring av et mønster
Det begynner bra. Jeg har mønsterbiter, sannsynligvis hentet fra Heilt spesiell av Kristin Thorsnes. De underbuksene jeg har laget på dette mønsteret har begynt å bli for små for sønnen min. Så nå skal jeg forstørre mønsteret. Røpealarm: det viser seg å være både en god og en dårlig idè.
Jeg finner frem berget av rester. Faktisk har jeg sortert ullrester i en stor boks. En rutete genser og en eldre fetters gamle stilongs. Denne stilongsen har nok opplevd mye: et åpent og bråkete åpent symaskinlandskap, den trevlete huden til mange fabrikkmedarbeideres hender, en lang reise på fly eller båt, bli plukket ut i butikken av en ung småbarnsmor, utallige turer til en barnehage, noen år i en eske, så nye turer til en ny barnehage, før den endte opp i en ny eske. Nå skal den ut i verden igjen. I alle fall få nærkontakt med andre klær, både i skuff, skittentøyskuff og vaskemaskin. Og sønnen min skal få en varm underbukse denne høsten og vinteren. Det er i alle fall planen.
Geometri i praksis
Søm er å gjøre noe tilnærmet todimensjonalt til noe tredimensjonalt. Som på forstykket her, for å lage en bul til tissen.
Underbukseburrito
For å få sømrommet inni buksa, må man vrangsy fra to sider. For å få til det, man man lage burrito.
Først vrangsyr man en side. For å vrangsy den andre siden.
Mislykket forstørrelse av mønster
Da er det på tide å sy forstykket sammen med bakstykket. Så langt så bra. De skal skjøtes sammen i sidene og i skrittet.
Jeg har forstørret mønsteret og lagt til mye ekstra stoff, så dette skal gå bra. Tror jeg. Problemet er at selv om det er nok av stoff til overs på siden, blir det for lite i skrittet. Da jeg la til ekstra stoff foran, glemte jeg at det førte til at buen for bakstykket måtte bli større. Så det blir mye prøving og feiling. Jeg syr først foran stykkene som de er. Det fungerer ikke bra, og jeg ser at det samler seg mye stoff i rompa på pjokken.
Løsningen blir slik bildet nedenfor viser. Ettersom jeg har mye stoff på sidene, går det likevel greit, men det blir ikke helt som det var ment.
Det blir en underbukse som ikke passer perfekt, men som jeg blir klokere av. Nå gjelder det å justere mønsteret mens jeg har erfaringene friskt i minne. Buksa passer ikke perfekt, og det blir mye stoff på feil sted, kan sønnen min rapportere. Men full av morskjærlighet som han er, elsker han plaggene jeg lager til ham, og insisterer på at de passer. Og han har jo åpenbart et helt unikt plagg. Hvem andre kan skryte av å ha en underbukse av typen Stormberg/Pierre Robert/Hugo Boss og som i tillegg har vært med på så mye forskjellig som de stoffbitene her. Med bidrag fra både en fetter og far, og sin egen gamle ullgenser.
