Kortreist idyll i Oslofjorden
Langtur fra Asker til Sandspollen
Mellom 2 og 6 timer
Det blåser godt denne første dagen i juli når vi endelig drar av gårde fra Asker. Når jeg sier vi, er det en forsamling med god strekk i laget. Som i en jaktstart har vi begynt ferden på ulike tidspunkt. De som stiller til start er en blandet klasse mellom 4 og 50 år, det er en elsykkel med batteriet avslått og en landeveissykkel i miksen, og sykler både med og uten last festet bakpå. Vi satser på at alle vinner så vi kommer helskinnet og godt fornøyd frem til Oslofjordens friluftsråds kystledhytta Fiskerhytta i Sandspollen.
Veien blir til mens vi sykler
Fra der vi bor, er det kort vei ned til Hvalstrand. Derfra er det bare å følge gang- og sykkelveien sørover mellom fritidsbåter og riksvei 165. Vollen er trivelig og innbydende som vanlig, og et flott sted å ta en rast, med medbrakt niste eller på en av de som kafeene her. Men jeg må ta igjen turfølget mitt. Ved Sjøstrand når jeg de andre som har tatt en lunsjpause, og alle ni av oss er klare til å dra videre.
Etter Rortunet ved Slemmestad tar vi av fra den merkede gang- og sykkelveien og merker fort konsekvensene av det. Vi følger skilting mot Nærsnes, ettersom vi har sett for oss at å sykle langs havet så langt det er mulig blir flatere og flottere. Etter en lang bakke oppover Sundbyveien forviller vi oss i et boligområde, men en trivelig beboer kommer oss til unnsetning og leder oss tilbake på riktig vei. Noen oppoverbakker senere blir vi belønnet med en flott utsikt over fabrikkpipa og siloen til den gamle sementfabrikken på Slemmestad. I over 100 år kunne visstnok røyken herfra sees i Oslo.
Vi passerer åkre og låver på sykkelvei før vi må ut i 60-sone uten fortau. Det blir første gang i dag, men dessverre ikke den siste. Plutselig kommer en sykkelvei ut av skogen ved siden av oss, bak sperrer. Hvor kom den fra lurer vi på, mens vi fortsetter mot Ramton camping.
Her tar vi en velfortjent pause med dobesøk og is. Vi får også noen tips til veien videre fra en lokalkjent og erfaren syklist i resepsjonen. Jeg går også ut derfra med en makrellharpe og drømmer om fiskelykke. Etter enda et strekk med 60-sone og biler som gjerne skulle ha kjørt fortere, er det fint å komme inn på skogsvei ved Båtstø.
Etter noen bakker med grus kommer vi til en fotballbane. Der sitter det en gjeng godt voksne som er i godt humør og heier oss frem som om vi er et lag i Tour de France. Etter å ha blitt oppfordret til å tette luker, innser vi at vi er ved en skole. Kort tid etter kan vi suse ned en lang bakke og ved en bro må jeg stoppe opp og ta en nærmere kikk på vannet vi krysser. Jeg finner ut etterpå at dette er Åroselva, som er en lakseførende elv.
Vi tar Hurumveien videre og denne bilveien mellom Åros og Sætre har nok mange likheter med klippene på den franske rivieraen. Det kan sikkert føles glamorøst ut å kjøre bil her i 60-sone, men på sykkel er vi glade når vi nærmer oss Sætre sentrum og kommer oss opp på fortau. Vi opplever aldri noen ubehagelige eller utrygge episoder heldigvis, men det flyter nok best for oss og bilene når vi har vår egen sykkelvei.
Vi kjøper inn vann og proviant før vi gyver løs på siste etappe. Mange ganger har barna spurt om vi er fremme snart og om hvor mange kilometer det er igjen. Rett etter Sætre får vi en fasit. Dessverre eller heldigvis, tar vi en omvei som er mye lengre. Dagen etter tar to i reisefølget snarveien til hytta langs Kyststien og må bære syklene deler av veien. Har du for tung oppakning til å bære, så bør du gjøre som oss.
Etter rundt en kilometer med sykkelvei, er vi over på bilveien igjen. Jeg ser skiltet hvor det står Storsand, og tenker at nå er Fiskerhytta rett rundt hjørnet. Det er den også, men vi tar en den praktiske og lange omveien. Vi sykler i ulikt tempo oppover en bakke som ser ut til å aldri ta slutt. Vi begynner å bli slitne og å lengte etter å legge pølser på grillen og beina høyt nå.
Men veien flater ut til slutt, og til høyre for oss ser vi innkjørselen til Grønsand Gjestegård. Dette er et fint utfartssted for andre sykkelturer, men det er en annen historie. Rett etterpå ser vi det vi alle har lengtet etter de siste timene: et skilt til Fiskerhytta!
Rundt første sving åpenbarer fjorden, Oscarsborg og Drøbak seg. Vi suser ned bakkene på asfalt, men snart er vi over på grusveien det siste stykket. Det tok oss rundt 6 timer å komme oss frem i et bedagelig tempo med pauser til is og lek.
Mange kokker, mye navigering
Selv om målet for reisen var fastsatt, hadde vi ikke avtalt akkurat hvilke veivalg vi skulle ta. Èn i følget hadde sett for seg at vi skulle bruke sykkelnorge.no, en ny portal utviklet av Syklistforeningens rutekartleggere. De som lå i front i strekket, og dermed staket ut kursen, sverget til Google og valgte ofte å unngå Kyststien. Med tanke på lasten vi hadde med, både barn i barnehagealder og bagasjevogner, var det nok klokt. Kyststien kan by på flott utsikt, men noen ganger veldig smale stier fulle av røtter og steiner. Føler du deg eventyrlysten, er det selvfølgelig ikke noe i veien for å ta "the road less travelled".
Som så mange andre ganger når jeg har syklet i Norge, har jeg ønsket meg bedre merking av sykkelveiene. Det er sikkert begrenset hvor mange skilt man har ressurser til å sette opp. Kanskje det er meg som har en tendens til å overtenke, men i hvert kryss er det mulig å ta feil, og da trenger man veiledning. Vi kom uansett greit i mål denne gangen, ved hjelp av god nettdekning, råd fra lokalbefolkningen, Syklistforeningen og sunn fornuft med rådslagning.
Steder å besøke langs ruta hvis du har god tid:
Oslofjordmuseet - fortellinger om livet ved fjorden de siste 10 000 årene, stilige båter, praktiske oppgaver
Slemmestad – På Geologisenteret kan du lære mer om Slemmestads 400 millioner lange historie, som havbunn som du fremdeles kan se sporene av.