Vi er mange ulike folk med ulik inntekt. Ett sted hvor sosial status og inntekt viskes bort for en liten stund, er på loppemarked. Har du lite penger, er det ingen skam i å gå på loppemarked, du er jo bare opptatt av miljøet. Har du millioninntekt, hindrer det deg ikke i å prute på prisen, for gleden over en handel der man får trent forhandlingsmusklene litt.
Billigprodukter blir stadig mer tilgjengelige for oss, blant annet gjennom appen Temu fra Kina. Mange av produktene som tilbys har vist seg å være helseskadelige, og du kan være med på å gjøre slavearbeid og forurensing lønnsomt.
Så hva skal man gjøre når man trenger nye klær, sko, utstyr til fritidsaktiviteter eller kjøkken eller bare har lyst på noe nytt? Loppemarked er gjenbruk i praksis.
Å stimulere belønningssenteret i hjernen så det skiller ut dopamin og gir en lykkefølelse, er i utgangspunktet bra. Dessverre har dette blitt en stor inntektskilde for mange som vil ha din eller dine barns oppmerksomhet låst foran en skjerm. Da er det ikke rart at mange opplever at de blir avhengige av å handle på Temu. Tomhetsfølelsen etterpå eller mer mikroplast i tilværelsen etter at du har kjøpt billige produkter som fort går i stykker, har ingen av oss godt av.
Å gå på loppemarked gir deg god samvittighet og en lykkefølelse som varer. Her ligger ting hulter til bulter. Nettopp derfor kan du finne Oleana-jakken, Gabor-skoene, gamle Donald-blader, samme kopp som på bestemors kjøkken og andre skatter hvis du leter litt. Ting som ikke hadde noen verdi lenger, men bare tok opp plass. Men når du finner den, får den en hyperinflasjon som ikke er skadelig for økonomien, men flott for deg. Det er noe vakkert ved dette.
Jeg kan ikke tenke meg finere skatter enn Donald-blader og kleshenger med navn på butikken den tilhørte.
Bak loppemarkeder står barn og foreldre som bruker mye tid på å gjøre nærmiljøet og verden mer inkluderende. Kulturministeren vår fortalte at familien egentlig ikke hadde råd til uniform og korpsavgift. Senere skjønte hun at korpset hadde betalt for det. Slik er det fortsatt. Har familien din dårlig råd, men barnet ditt vil være med, går det an å kontakte korpset eller idrettslaget, så finner de en løsning. Hoveddelen av inntektene fra loppemarked går til å kjøpe inn instrumenter og utstyr, leie inn instruktører, lønne dirigent eller trener, og dra på tur etter at barna har marsjert, spilt konserter eller turneringer. Og å gjøre aktiviteten tilgjengelig for de som ikke har råd.
Er du ikke så begeistret for korps? Alle musikere må begynne et sted og bruke litt tid på å bli kjent med et instrument. Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål synger Klovner i kamp. Men det gir resultater. For et par år siden gjorde Amanda Tennfjord det ganske bra i Eurovision. Hun spilte kornett i korps som barn og hun bruker fremdeles blåseinstrumenter i musikken sin.
Selv opplevde jeg lite mestring som barn. Jeg begynte og sluttet på den ene idretten etter den andre. Men èn aktivitet holdt jeg fast ved, selv om jeg var så sjenert at jeg ikke snakket med de andre i korpset. Å holde valthornet mitt var som å holde en god venn i hånden, og sammen førte vi lange samtaler bare vi to. Å spille med andre er som å ha en meningsfull samtale veldig mange samtidig, uten at man snakker i munnen på hverandre. Man lytter og gir hverandre plass. Og kjenner at man er del av et fellesskap, en flokk.
Er det ingenting du trenger, eller finner du ingenting du vil ha på et loppemarked, kan du likevel støtte en bedre barndom og kanskje et rikere kulturliv i landet, bare ved å legge helgelunsjen dit. Mens du nyter en vaffel eller hjemmelaget kake, nyt også synet av at noen har funnet en skatt i dag.
Denne helgen er det flere loppemarkeder i landet, og flere blir det. Jeg skal stå og selge klær i Askerhallen for Asker skolekorps.
Kanskje vi ses der. Velkommen skal du være!