Å ødelegge for seg selv

Å ta igjen på en dust, føles godt der og da. Men om du har en tendens til å se på andre som duster, og du bruker mye tid på å hevne deg på folk, så burde du kanskje se nærmere på deg selv.

Lewis Strauss var nok fornøyd med seg selv da han klarte å ødelegge J. Robert Oppenheimers karriere i 1954. Strauss var uenig med Oppenheimer om det meste. Det at begge var jødiske og hadde sterke meninger om atomkraft, var nok det eneste de hadde til felles. Strauss kom fra enkle kår, måtte forsørge seg som skoselger, men klarte etter hvert å bygge opp en formue på egen hånd. Oppenheimer hadde velstående foreldre og manglet ingenting i sin barndom. Strauss drømte om å kunne studere fysikk, Oppenheimer briljerte i faget. Strauss var konservativ, Oppenheimer sympatiserte med kommunismen.

Strauss klarte å få en plass i styret på den rådgivende komiteen til AEC, Atomic Energy Committee. Han var overbevist om at den kalde krigen bare kunne vinnes ved at USA var militært overlegen. Derfor ivret han for utvikling av hydrogenbomben. Gjett hvem som var mot hydrogenbomben? Jo, Oppenheimer selvfølgelig, som argumenterte mot den fra et vitenskapelig perspektiv, i tillegg til at han mente at en et slikt våpen var moralsk forkastelig.

Ved å organisere en granskingsprosess mot Oppenheimer, fikk Strauss satt en stopper for politisk motstand og tatt personlig hevn. Oppenheimer hadde gjort narr av Strauss under en høring i 1949, til stor latter fra folk i salen. Det glemte Strauss aldri. Strauss sørget for at Oppenheimer ble gransket av AEC for anklager for å ha gitt vitenskapelige opplysninger til sovjetiske myndigheter og for å ha motarbeidet hydrogenbombeprosjektet.

I ettertid har det vist seg at anklagene var basert seg på opplysninger som allerede hadde blitt vurdert ved Oppenheimers opprinnelige sikkerhetsklarering til konsulentstillingen for AEC. Hans forsvarer i den nye granskningen fikk ikke se opplysninger anklagerne satt på. Hele granskningen ble derfor en oppvisning i å få Oppenheimer til å fremstå i så dårlig lys som mulig og å så tvil om hans lojalitet til USA. Med bakteppe i jakt på kommunister på nasjonalt nivå, anført av senator Joseph McCarty, var det gode tider for mistenkeliggjøring av venstreorienterte personer. Oppenheimer hadde sympatisert med kommunister i mellomkrigstiden, men han meldte seg aldri inn i kommunistpartiet, og han fikk et mer nyansert syn på Sovjetunionen ettersom Stalin ble mer autoritær.

Det svake punktet for Oppenheimer var det som ble kalt "The Chevalier incident". Oppenheimers venn fra studietiden, Haakon Chevalier, (som faktisk var halvt norsk og delvis oppvokst i Oslo), nevnte for Oppenheimer under en middag i 1943 at han hadde en felles venn som kunne formidle teknologiske opplysninger til Sovjetunionen. Oppenheimer sa at det var helt uaktuelt, og de snakket ikke mer om det. Samme år ble Oppenheimer valgt til å lede arbeidet med å utvikle en atombombe for USA, det såkalte Manhattan-prosjektet. Han nevnte etter hvert episoden med Chevalier for sine overordnede, men ville ikke nevne navn for å skape problemer for sin venn. Etter hvert ble Oppenheimer beordret til å oppgi navn. Senere rotet Oppenheimer med detaljene når han ble konfrontert med historien, og innrømmet selv at en av versjonene var en røverhistorie.

Med daglig kontakt med granskningens anklager, kunne Strauss glede seg over at det gikk stadig dårligere for Oppenheimer. Muligens frydet Strauss seg ekstra over at han trakk i trådene som en usynlig edderkopp uten at Oppenheimer var klar over det.

Uten å røpe alt for mye, satt latteren seg til slutt fast i halsen til Strauss. Noen planer han har la for seg selv gikk i vasken. I filmen "Oppenheimer" får ikke uventet korstoget hans mot Oppenheimer mye av skylda. Nå var det mange ting som virket i Strauss sin disfavør etter hvert. I 1959 nærmet det seg presidentvalgår i USA, og det lønte seg for demokratiske politikere å motarbeide Strauss som var republikaner. I tillegg hadde Strauss skaffet seg mange fiender i årenes løp. Det var nok ikke tilfeldig. Strauss ble sett på en som anså folk som var uenige med ham, som forrædere. Han glemte aldri opplevelser han tolket som svik og ydmykelser.

Slik sett er Strauss som en klassisk tragisk figur. Hans karakterfeil fører til hans undergang, for å si det litt dramatisk. Hovmod står for fall. Oppenheimer ble senere rehabilitert av president John F. Kennedy. I det lange løp er det Strauss som er skurken og Oppenheimer helten.

Kan vi lære noe om denne historien vi kan bruke i våre egne liv? Hevn kan føles godt, men blir du for opptatt av ta igjen, er det et tegn på at du har noen følelsesgreier du må ordne opp i.

Vil du ha enda flere detaljer om Strauss og Oppenheimer, men ikke synes en 3 timer lang Hollywood-film er nok?

Da er det bare å fylle opp koppen med te eller kaffe, finne et pledd og gjøre deg klar for 27 timers lydbok i form av American Prometheus. Du kan høre den gratis i appen Libby. Med et bibliotekskort kan du registrere brukerprofil og høre på med telefonen din.