When Harry Met Sally – eller Da Han Møtte Henne
Kanskje ikke en film du tenker på når noen sier jul. Men flere nøkkelscener finner sted i jula og på nyttårsaften. Filmen er perfekt samme hva slags sivilstand du befinner deg i. Er du i et fast forhold, kan dere humre og le, lettet over å slippe å forholde dere til jakten på en ny partner. Er du alene, er det trøst i at filmens hovedpersoner prøver og feiler flere ganger før det endelig klaffer.
Første gang jeg så denne filmen var jeg alt for liten til å forstå den. I tillegg syntes jeg at hovedpersonen Harry spilt av Billy Crystal var stygg, og kunne ikke forstå hvorfor kvinnen i fortellingen ville ha ham. Ved å høre Crystals selvbiografi “Still Fooling ‘Em” nylig, fikk jeg masse artig bakgrunnsinformasjon om filmen. Jeg tror også at jeg har sett selve filmen med kommentatorspor med regissør Rob Reiner.
Billy Crystal traff kvinnen i sitt liv som tenåring, de har levd lykkelig sammen siden, så han hadde nok lite å bidra med når det gjaldt mislykkede forhold. Reiner hadde nettopp vært gjennom en vond skilsmisse og mistet troen på kjærligheten. Deres kollega og venninne Nora Ephron kunne fortelle dem ting de ikke visste om kvinner, slik som at noen kvinner later som de får orgasme. Reiner demonstrerte foran skuespiller Meg Ryan og alle statistene akkurat hvor mye hun skulle stønne og skrike i den berømte kaféscenen.
Spesielt å tenke på når en av disse statistene var Reiners egen mor og kvinnen som leverer replikken “I’ll have what she had”. En scene som ble pariodert i alle mulige sammenhenger, i alt fra Vegard Ulvangs reklame for ullprodukter til shamporeklamer. De som vet de vet, eller så finner de det ut når de ser denne geniale filmen.
Og vet du hva? Reiner fant kjærligheten på nytt i forbindelse med innspillingen av filmen!
Mongoland
Denne tittelen var kontroversiell allerede da den kom ut. Jeg husker at jeg leste et illsint leserinnlegg i Bergens Tidende fra en mor til et barn med Downs syndrom. Mulig var dette overdrevet, all den tid det ikke handler om noen personer med Downs syndrom, og dermed ikke blir brukt som et nedsettende begrep om dem. Sant å si er jeg usikker på hva som ligger i tittelen. Det er Norge, Stavanger eller bare trangsynte folk som er mongo. Filmen ble laget nærmest på dugnad av en rekke uerfarne folk i Stavanger. Alle karakterene heter det samme som skuespillerne heter i virkeligheten.
Jeg mener å huske at uttrykket å “disse” blir introdusert for det norske folk her. Hovedpersonen Pia må få det forklart. Hun kommer tilbake til Stavanger etter å ha vært på reise i et halvt år. Egentlig skulle hun reise med kjæresten Kristoffer, men han ombestemte seg i siste liten. Det er like før jul, og hun går rundt og leter etter ham. Har det skjedd for mye til at de kan finne sammen igjen eller er magien fortsatt der? Kan nissen og Jussi Björling hjelpe?
Med absurde karakterer, uventede replikker og bilder i svart/hvitt er det gøy å se på Mongoland. Til tider er det som man ser på et eventyr, med drømmeaktige sekvenser og karakterer som ikke eksisterer i virkeligheten, eller? Så blir man dratt tilbake til virkeligheten og slag karakterene får i trynet kan nesten kjennes på eget kinn.
Jeg er svak for musikaler. Mongoland er ingen musikal, men det er en nøkkelscene med et kor og vakker sang som gir meg tårer i øynene bare jeg tenker på den. Du kan glemme å låne filmen på Asker bibliotek med det første, ettersom jeg har sikret meg den kopien de har og holder på den. Den er sikkert mulig å finne på strømmetjenester, ditt lokale bibliotek, eller aller best på en lokal filmklubb som viser den før jul og samtidig serverer det du måtte ønske deg å drikke. Akkurat det siste der er lite sannsynlig, men en drømmesituasjon for meg personlig.
I tillegg til å være en søt og leken historie, var Mongoland også startskuddet for karrieren til en rekke kulturarbeidere fra Vestlandet. Mest fra Stavanger, som regissør Arild Østin Ommundsen, skuespiller Pia Tjelta, og ikke minst Kristoffer Joner. Mindre kjente navn kanskje, men like flinke, er skuespillerne Kyrre Sydness Haugen og Silje Salomonsen, samt Stian Kristiansen som senere regisserte egne filmer.
Spesielt vemodig er det å tenke på at Vegar Hoel som selvfølgelig spiller karakteren Vegar døde av sykdom for et par år siden. For unge seere er han kanskje mest kjent som skurk både i Børning 2 og Aber Bergen. Så der mistet vi en stor skuespiller som var troverdig både som tøff kjiping og ikke minst som en ganske tafatt karakter i Mongoland.
Smoke
Strengt tatt er det bare en scene som omhandler jula i denne filmen som foregår i og rundt en tobakksbutikk i USA, sannsynligvis New York. Men den scenen er i tillegg så rar og rørende at dette blir en julefilm for meg. I tillegg kommer den ikke før rulleteksten flimrer over skjermen heller, så ikke skru av.
Handlingen i Smoke husker jeg ikke så mye av. Dette er en karakterdrevet film. Det er i alle fall karakterene jeg husker. Harvey Keitel spiller innehaveren i en tobakksbutikk. Hver dag på samme tidspunkt tar han et bilde av gatelivet utenfor butikken. Samme tidspunkt, samme vinkel. Det viser seg at han flere tykke album fylt opp av bilene av det samme motivet som alltid er ulikt. Derfor kan han aldri dra på ferie.
Diverse folk er innom butikken hans. Blant annet en mann som er i dyp sorg etter at hans høyt elskede og gravide kone ble skutt og drept for få år siden. Mannen blir spilt av William Hurt som hadde sin glanstid som skuespiller på 80- og 90-tallet. I Smoke er han fortsatt god. Et ganske trist utgangspunkt, med andre ord.
Det er diverse ting som går galt, slik det skal hvis en historie skal være verdt å følge med på helt til slutten. Likevel er det den fine julehistorien jeg husker. Grunnen til at hele historien er så fin, både rammen og julehistorien inni, er nok at det er forfatter Paul Auster som har skrevet manus. Han har bergtatt meg og andre med sine rørende fortellinger, og Smoke er intet unntak.
