Ekstrem opprydning

Hei, jeg heter Annemarie og jeg er stoffavhengig. Heldigvis er det ikke sentralstimulerende narkotika jeg ikke klarer meg uten. Jeg liker å sy. Nye stoffer, gamle stofffer. Jeg liker ikke å kaste ting. Jeg er en sanker. Kjekt å ha. Ullgensere som har blitt for små. Dongeribukser som er ødelagt i skrittet. Tekstiler kjøpt inn tidligere i år. Tekstiler kjøpt inn tidligere år.

Det er derfor jeg bor ikke bare sammen med en mann og to barn, men med alt for mange bokser med tekstiler.

Stoffrester, nye stoffer, ødelagte klær, tekstiler til gjenbruk. Skrot eller skatter?

Boksene er som en del av familien. Men ikke som et elsket barn eller en uvurderlig livspartner. Det er mer som et irriterende søskenbarn som sover på sofaen. Som ikke har noen naturlig plass noe sted i huset og derfor blir flyttet rundt på for å ikke synes. Mitt søskenbarn naturligvis, det er jeg som har invitert det inn i huset. Som har skapt det. Når jeg flytter boksene fra hyllene på vaskerommet til stuen, ser jeg kanskje litt kjærlig på dem og klapper litt ekstra på lokket. Hei, svart og grå-stripete ullstoff jeg kjøpte i Berlin for snart 20 år siden, jeg har ikke glemt deg. Jeg ser deg selvfølgelig ikke i alt kaoset, men jeg vet at du er der. Du skal bli en forretningsfin bukse, en jeg kunne ha gått i møter med eller holdt presentasjon foran en hel sal med. Når du en gang blir til da.

Disse kassene er bare en mellomstasjon. Stoffene inni boksene er innestengt. De blir riktignok beskyttet mot slitasje. Men de blir forhindret i å være ute i verden. De får ikke nådd sitt fulle potensiale. Så nå skal jeg sette dem fri. Pluss å få ryddet og sydd noe greier da. Noe riktig fint kan det bli.

Også rotet på strykebrettet må ryddes opp

Hvor skal jeg begynne? Jeg pleier å plukke litt her og der. Se hva jeg selv eller barna har bruk for. For litt siden lagde jeg noen barneunderbukser av nytt stoff og en dongeribukse til et barn av noen avlagte voksenbukser.

Nå har jeg laget et system for å redusere antall bokser jeg sleper mellom soverom, stue og vaskerom. Det er like brutalt som det er enkelt: begynne på toppen og jobbe meg nedover.

Jeg ser på toppen, der ser det ut til å ligge noen ullgensere. De trenger bare litt stopping. Jeg ser ut til å få en myk start. Det er bare å sette i gang.