Hva har Et dukkehjem, Psycho og Game of Thrones til felles?

Denne teksten inneholder mye død, og røper vendepunkter og slutter i mange kunstverk som har hatt premiere for lengst. Så du er herved advart.


Jeg husker ikke hvor lenge det er siden Game of Thrones gikk av plakaten. Hvis noen skjønner hva det betyr lenger. Var det et halvt år siden? Var det et år siden? En kollega av meg sa at han foretrakk å se Game of Thrones i vinterhalvåret. Så han fulgte ikke med når episodene kom, var visst feil årstid. Noe som tyder på at det var et halvt år siden. Eller halvannet.


Uansett, det som fascinerte meg og mange andre med Game of Thrones var blant annet at vi ble overrasket gang på gang. Verdens beste TV-serie, blir den kalt. For meg personlig var det en glede å se hvordan eplekjekke karakterer som ville ha overlevd i en glatt serie på 1980-tallet, ble slaktet ned som en annen sommerfugl i vinterland i det fiktive, iskalde middelalderuniverset Westfold. Men overraskelsesmomentet er ferskvare.


I Alfred Hitchcocks Psycho fra 1960, blir som kjent filmens store stjerne drept rundt 20 minutter etter filmens start. Selv om filmen ikke er delt inn i akter, har scenen blitt karakterisert som slutten på første akt. De som så den, ventet inntil det siste på at noen skulle styrte inn og komme stakkars Janet, eller karakteren Marion Crane, til unnsetning i dusjen. Når Norman Bates kommer inn på badet og oppdager den døde Marion, er det ikke bare han som er sjokkert. Stjernen kunne jo ikke dø, det var jo helt uaktuelt. Litt som vi heiet på de gode karakterene i Game of Thrones, som hadde moralen og retten på sin side og dermed burde vinne.


Slik som vi reagerte for rundt et halvt år siden, er nok ingenting sett mot hva de første som så Et dukkehjem må ha opplevd. Du har kanskje lagt merke til konvensjonen, eventuelt klisjeen innenfor opera, hvor det som regel ender med at noen dør. Til tross for at heltinnen lider av lungebetennelse, er det ikke måter for hvor klokkerent og kraftig hun klarer å synge om at hun snart skal dø. Det er ikke tilfeldig at heltene og spesielt heltinnene i operaene dør. De bryter med datidens konvensjoner, og slikt går ikke ustraffet hen.


I La traviata, våger den prostituerte Violetta å drømme om en ny start i livet, med en mann som elsker henne selv om han vet hva hun driver med. De drømmene blir torpedert ganske raskt, når mannens far ber henne om å forlate ham. Hvis ikke, vil det skade familiens ære og hindre hans søster i å få gifte seg. Det tar ikke lang tid før stakkars Violetta ligger for døden av tuberkulose. Carmen blir brutalt drept med kniv av en snurt eks, mens Musetta i La Bohème, dør av en ukjent sykdom etter å ha prøvd en utsvevende livsstil. Det var meningen at publikum skulle heie på disse frivole sjelene. Men som de upriviligerte massene som utgjorde publikum, var det ikke meningen at disse heltene skulle få oppfylt sine drømmer. Det ville jo føre til kaos dersom alle skulle begynne å kreve rettigheter og det som verre var.


Derfor måtte orden gjenopprettes, og dermed de som utfordret denne ordenen, straffes. Om de døde av tæring eller ble knivdrept, så var beskjeden klar. Du må'kke komme her og komme her!


Med Ibsens Et dukkehjem skjedde det noe nytt. Nora blir ikke kvalt eller drept av Torvald. Hun bare går ut av huset, uten å bli overfalt på veien ut. Akkurat som man ventet på at noen skulle komme inn i dusjen på Bates Motel og avvæpne den sorte skyggen, eller at Ned Stark ikke skulle bli halshugget, ventet man kanskje på at Nora skulle kaste seg ut av vinduet. Men det skjedde ikke. Nora bare gikk. I flere lange sekunder ventet man i sjokk. Klarte man å klappe etter premieren? Buet de? Jeg ville aldri ha turt å bue mot noen, og har ikke buet mot en skjerm. Men jeg har i alle fall sittet i sjokk foran en skjerm og lurt på hva i all verden var det som nettopp skjedde.

1 visning0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Ikke lenger en kreftblogg!

For litt siden kom beskjeden fra gynekologkirurgen som foretok en diagnostisk konisering på meg i forrige uke. Dette skal jeg fortelle mer om når jeg får tid. På telefon fikk jeg opplyst at de hadde a

Helvetesuken er i gang: M for mandag og MR

Jeg befinner meg på Radiumhospitalet på årets lyseste dag. Etter å ha gått gjennom et ytre inngangsparti utformet som et langt telt hvor jeg må svare på koronarelaterte spørsmål kommer jeg meg inn i s