Hverdagshelt

-Ok, da går vi. Gå først du!


En gutt i parkdress, hvit lue og sekk på ryggen går forsiktig ned de tre trinnene med steintrapp. Han går mot bilen som står noen meter unna. Det var varmt i går, mye av snøen smeltet. Det var veldig kaldt i natt. Oppkjørselen er vanligvis dekket av grus. Men det er mest om våren, sommeren og høsten. Grusen har ikke vært mulig å se på noen uker. Eller vent, der er visst grusen. Men vent litt til, den ligger under isen. Isen!


-Du gutten min, gå på snøen!


Han ser overrasket på meg.


-Det er glatt! Jeg roper det visst litt for høyt.


Haha, jeg tok på skoene med vendbare brodder i dag. Litt is, sier du? Ha, jeg ler av isen! Jeg fisker frem nøkkelknippet fra lomma. På det er det en nøkkelliknende gjenstand. Den henger på nøkkelknippet som en nøkkel, og den har et hode som en nøkkel. Men der slutter likheten. I stedet for tagger, er den rett. I stedet for å være rett, er den bøyd. Med den kan jeg vippe broddene ut eller inn.


Gutten foran meg setter den ene foten forsiktig foran den andre.


Jeg løfter det ene beinet og snur foten mot meg. Liksomnøkkelen stikker jeg mellom broddkanten og undersiden av skoen og vipper i vei. Broddene rikker seg ikke. Jeg merker at jeg begynner å miste balansen. Ikke søren om jeg lar meg stoppe av startvansker! Jeg gjenvinner balansen og vipper igjen – suksess! Ok, så er det den andre fotens tur. Nøkkelknippet hiver jeg lynraskt fra den ene til den andre hånden, og tar imot med stil. Etter to vippeforsøk er jeg i mål.


Jeg åpner døra til bilen med fjernkontrollen.


-Bare sett deg inn du, skatt! roper jeg selvsikkert. Jeg går med broddeknirkende skritt bort til bilen, åpner døra til førersetet og får lagt inn veska mi på passasjersetet. -Trenger du hjelp med beltet?


-Ja, mamma. Skiene er i veien for å klikke!


-Ok, mamma er på vei.


Dette betyr at jeg må vente med å ta av meg broddene. Tenke seg til, å sette seg inn i bilen med brodder! Slikt gjør man bare ikke. Jeg har friskt i minne artikkelen jeg nettopp leste om de som foreslo erstatningsplikt for de som går med brodder innendørs. Gulvverdier og fliser for million-, om ikke milliardbeløp går hvert år tapt på grunn av skjødesløse folk som vil unngå å falle og slå seg helseløse. Jeg er ikke sikker på om min bedre halvdel ville ha krevd erstatning dersom jeg brukte brodder inne i bilen, men jeg tar ingen sjanser.


-Jeg klarte å klikke selv, mamma!


Jeg står støtt utenfor bilen ettersom jeg har brodder på, men vakler nesten litt av stolthet når jeg ser på sønnen min som har klikket på setebeltet sitt seg selv. Noen ganger er det slik. Bare en forelder kan føle på en slik ømhet av et lite menneske som gjør noe veldig enkelt. En dag skal han forlate dette huset og klare seg på egen hånd. Heldigvis er det lenge til. Inntil da skal jeg løfte ham opp og gi ham kos så ofte jeg kan.


Jeg kommer raskt til meg selv, og husker at vi faktisk har litt dårlig tid.


-Ok, kjempebra du! hører jeg meg selv si. -Ok, da skal jeg bare ta av meg broddene, jeg, så kjører vi.


Jeg setter meg på førersetet. Nå er det lettere å løfte foten, når jeg ikke må tenke på balansen. Den første foten vender bort fra døra. Vippingen går fortsatt ikke som noen drøm. Første vipp – bom. Andre vipp – bom. Det er som en serie med skiskyting. Tredje vipp – treff! Jeg forventer halvt å høre publikumsbrøl, men det er stille rundt meg. Ok, fot nr. 2. Aha! Her gjelder det å ikke herpe bilen fra innsiden. Jeg må holde foten litt unna kroppen, og nærmest fjernvippe. Fjerde vipp – bom! Femte vipp – treff!


-Ok, du. Da er vi i farta! Jeg får begge beina inn, spenner på beltet og kjører bortover oppkjørselen mot veien. Jansløkka skole, her er vi!


Men det er ikke bare å kjøre ut i veien. Seks meter foran oss, rett før postkassa og veien, ligger det noen søppelbeholdere. Tre stykker faktisk. Man må jo kildesortere, tross alt. Disse søppelbeholderne måtte jeg løfte opp fra bakken i går også. Gyda har herjet med kysten vest og nord for oss, men det suste ganske godt her også i natt. Flere ganger rykket det i vinduene så jeg våknet.


-Hvorfor stopper du mamma? Han lener seg frem idet han spør. Blikket hans treffer søppelbeholderne. -Åja, sier han.


Jeg ser på klokken igjen. Vi er 2 minutter etter skjema. Min bedre halvdel har advart meg mot å kjøre inn på den parkeringsplassen ved skolen jeg har sett for meg. -Det var helt kaos der sist gang, sa han til meg senest ved frokosten. -Det var glatt og fullt av biler som skulle inn og ut. Det var ikke noe vettugt system for inn- og utkjøring. Du bør parkere på den andre plassen og så gå over fotgjengerfeltet.


Men jeg har ikke tenkt til å gå over fotgjengerfeltet. Jeg vil dit hvor det lett blir kaos, spesielt når det er glatt. Der kan jeg spare tid. Nå må jeg ut av bilen igjen. Og jeg må vippe ut broddene igjen, fordi det er glatt som såpe ute.


-Dette går fint, sier jeg med litt for lys stemme. -Ikke noe problem, sier jeg litt spakere.

Å være effektiv handler bare om å gjøre de riktige tingene rett etter hverandre, og helst fort. Opp med bildøren. Opp med føttene etter tur. Vipp – bom. Vipp – treff! Vipp – treff! Inni meg er det jubelbrøl.


Det som skjer videre, har jeg ingen logisk forklaring på. Jeg har fått på broddene. Jeg er klar for isen. Hvorfor går jeg da ut i snøen med den ene foten? Det så veldig grunt ut, tror jeg at jeg tenkte. Det var ikke grunt. Støvletten og foten bryter gjennom skaren lett som ingenting. En blanding av snø og skareis glir nedi støvelen på null komma svisj. -Nei! NEI! rekker jeg å tenke.


Men vet du hva? Jeg er i farta. Strafferunde eller ei, jeg har et løp å fullføre! Et barn skal på skolen og jeg skal rekke en kontrolltime på sykehuset. Litt snø? Ha! Jeg ler av litt snø i støvletten. Jeg ler, hører du? HA! HA! HA! Jeg spretter opp igjen, etter to og et halvt skritt er jeg ved beholderne. Papp og papir? Rett opp! Restavfall? På plass! Matavfall? Ha, dette er lett som bare det! På dette tidspunktet burde jeg være glad for at beholderne er tomme. Og det er jeg også. Det var søppeltømming for bare et par dager siden. Vi produserer dessuten lite avfall i denne husholdningen. Imponerende lite, ville kanskje noen si.


Jeg lener meg på en beholder, restavfallet tror jeg, og løfter opp en fot igjen. Ned med glidelåsen, av med støvletten, litt risting og børsting, så er snøen så godt som falt i fjor. På med støvlett, tilbake til bilen, opp med føttene etter tur. Vipp – treff! Fy søren, jeg er på en vinnerrekke! Vipp – bom! Nei, det er jeg ikke. Vipp – treff! Jeg lukker døra, er klar for å sette i gang igjen. Jeg er ustoppelig!!


Ta-ta-ta! Sier bilen. Hæ? Jeg stirrer på skjermen ved siden av dashbordet. Denne skjermen som sannsynligvis er større enn TV-skjermen vi hadde da jeg vokste opp. Jeg stirrer vantro på beskjeden med rød skrift. «Bagasjerom foran åpent». Hva? Jeg har da ikke åpnet bagasjerommet foran nå i dag? Guttungen har skolesekken ved siden av seg baki. Hva er dette? Da slår det meg. Tok jeg egentlig ut instrumentet til guttungen etter at vi kom hjem fra spilletimen i går? Eller bare åpnet jeg bagasjerommet for å ta det ut, men så gjorde jeg kanskje ikke det, likevel.


-Hva er det mamma? Hvorfor kjører vi ikke?


-Hornet ditt. Jeg tror det er foran. Jeg tror bagasjerommet er åpent.


-Å.


-Ja. Men du, jeg tror vi kan kjøre til skolen med bagasjerommet åpent, det skal gå bra. Tror du ikke?


-Nei, det er irriterende.


Jeg stirrer på skjermen igjen. Bagasjerommet er ikke åpent-åpent. Det er bare ulåst og mulig å vippe opp. Jeg ser på den offentlige veien rett foran oss. Den deilige, strødde veien. Så nær, men likevel så fjern. Nå befinner vi oss i en privat oppkjørsel hvor det er glatt og eieren ikke har strødd. Den eieren er blant annet meg. På veien som tilhører oss alle, har representanter for fellesskapet strødd og sikret veien for ferdsel. Der er man ikke nødt til å gå med brodder.


-Ok, jeg skal lukke den. Jeg skal bare kjøre litt først.


Ta-ta-ta. Ta-ta-ta. Bilen lar meg ikke glemme at bagasjerommet er åpent mens jeg svinger ut. Jeg ser i speilene og er takknemlig for at vi er i den eneste bilen i gata. Jeg går ut og foran bilen, lukker varsomt bagasjeromsdøren som jeg har blitt vist og setter meg inn i bilen igjen. Jeg husker at jeg var på en hyttetur for mange år siden, hvor en av hyttegjestene hadde en gammeldags Volkswagen-boble. Der var det også bagasjerom foran i bilen. Men der var det også en høyst fossil motor bak i bilen. I vår råflotte el-bil er det bagasjerom både foran og bak. Det er ikke noen motor her lenger, tror jeg. Bare en seng av et batteri som befinner seg under bilen.


Vi er i gang igjen, 6 minutter på overtid nå. Jeg fokuserer på tallene på dashbordet som forteller hvor fort jeg kjører. Det krever en egen type selvkontroll å holde lav fartsgrense når man er sent ute. Et stykke foran oss på siden av veien danser noen lysende striper som bilens lys treffer. Vi ser altså refleksene før vi ser barna som har dem på. Straks er vi oppe ved veien med høyere fartsgrense. Det er ingen møtende biler og vi kan svinge oss inn på den uten unødige forsinkelser. Kanskje vi kan komme i mål likevel?


-Jeg tror jeg kunne ha hørt på den bagasjeromalarmen helt til skolen, jeg syntes ikke den var irriterende faktisk, sier jeg.


-Men det syntes jeg, får jeg til svar.


Jeg peiler meg inn på veien til parkeringsplassen som praktisk talt er i skolegården, den jeg har blitt frarådet å velge. I den trange alleen, hvor man håper i det lengste at man skal slippe å støte på møtende trafikk, er det tomt. Jeg blinker og svinger, og suser inn. Å kjøre i 45 km/t i 40-sone når man skal rekke noe, det er innafor, er det ikke?


Da ser jeg dem. Alle bilene som er på vei inn på den overfylte parkeringsplassen. Alle bilene som er på vei ut igjen. Bilen foran meg på veien som også blinker seg inn dit vi skal.


-Puste med magen, tenker jeg, eller nei, jeg sa det visst høyt. Det er sikkert ikke glatt der, tenker jeg.


Det er ingen biler bak meg. Hvis jeg venter med å kjøre inn den trange innkjørselen/utkjørselen, vil det åpne seg en luke slik at bilene som vil ut, kan komme ut. Jeg venter med å kjøre inn, det oppstår en luke, men bilen som kan kjøre ut, blir stående. Greit for meg, tenker jeg og kjører inn.


-Du, gutten min?


-Ja, mamma?


-Du klarer å gå alene fra bilen til skolegården, gjør du ikke?


-Jo.


Jeg vurderer å slippe han ut med en gang. Men her er det for mørkt og glatt. Jeg må konsentrere meg for å kjøre sakte nok til å ikke kjøre på de små skikkelsene som plutselig dukker opp her og der mens bilen vår glir forbi parkerte biler.


-Ok, flott!


Jeg runder en sving og har snuta vendt mot utkjørselen som nettopp var en innkjørsel. Bilen er inntil det som er en plen om sommeren, og som nå er en trygg utgang for sønnen min mot skolegården. På veien til skolegården er det kanskje isete og glatt, men det er jo ikke mitt problem.


-Klarer du deg herfra? Får du tak i sekken din?


-Ja, mamma.


-Ok, skatt. Ha en fin dag på skolen da!


-Hadet, mamma.


Akkurat nå er jeg veldig glad for å ha en nærmest helautomatisk bil. Jeg setter bilen i P for parkering, slik får jeg aktivert døråpnefunksjonen på skjermen. Det er bare å la fingertuppene løpe over skjermen for å klikke døren åpen, og så klikke den igjen kort tid etterpå. Ikke noe mer treff eller bom for å trå sikkert lenger nå, nei!


Jeg rekker så vidt å taste inn neste destinasjon før jeg setter i gang bilen og kommer meg ut av karusellen. Her er det ikke plass til mange om gangen. Fort inn, fort ut er det som gjelder. I natt våknet jeg flere ganger, kanskje på grunn av vinden. Eller kanskje fordi jeg tenkte at jeg ikke ville rekke å kjøre fra skolen i tide til timen min på sykehuset. Heldigvis har jeg glemt at det kun tar rundt 12 minutter å kjøre dit, og ikke en halvtime som jeg alltid tror. Men, det kan være trafikk på motorveien, og det er ikke mulig å kjøre el-bil i kollektivfeltet lenger. Jeg er for sent ute. Eventuelt for tidlig, det åpner seg jo fra klokka 9 igjen.


Jeg klarte første etappe med glans. Til tross for diverse hindre, mistet jeg ikke fokus, og jeg fikk levert barnet i tide. Nå har jeg flust med tid, men risikerer å måtte stå i kø. Men vet du hva? Jeg har en god følelse. Jeg lar fingertuppene løpe over skjermen igjen, får søkt opp noe italiensk Eurovision-rock som jeg kan hele teksten på. Jeg begynner å synge lavt. Det skal nok bli høyere og mer skrålete etter hvert.


Jeg er klar, rushtrafikk, gi meg det verste du har!

4 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Schiphol-Washington DC februar 2004 Vi ser på hverandre og fniser. Klokka er kanskje 12. Vi tar små slurker av ølboksene våre. Var det Heineken? Sikkert. Vi hører serveringstrallen nærme seg fra midtg