Som nordmenn flest, kjente jeg til og likte Ole Paus. Jeg var ikke en blodfan. Jeg husker at han var programleder på radio da jeg var liten. Mine foreldre hørte stort sett på den kommersielle Radio1, så gjorde jeg det også. I dag går det stort sett i NRK. Ok, det går bare i NRK, men nok om det. Ole Paus ringte folk, spilte dum og fikk dem til å avsløre seg selv. Jeg mener å huske at han snakket med en gråtende Solfrid Rørlien Saue. Selv for et barn hørtes det kleint og feil ut. En annen gang var det en sleip plateselskapfyr som var hørbart irritert av den tilsynelatende naive Paus, og som ble hørt mumle "kødd", med referanse til Paus i det han la på. Det spilte Paus av et par ganger, for nye lyttere, som han sa.
På Rockheim i Trondheim har selvfølgelig Paus flere plasseringer. Både jeg og barna mine så ham på skjermen i turnébuss-seksjonen hvor man man klikke seg inn på gamle avisklipp på skjermene.
En gang så jeg ham i levende live på konsert. Det var på Ole Bull Scene i Bergen. Det er en sånn musikkopplevelse som passer meg best. I en passe stor bar, hvor man kan kjøpe noe godt å drikke, få mennesker og utsikt til scenen for en lav person som meg. Mitt selskap for kvelden, min tidligere kjæreste jeg var sammen med i 4 år, og jeg satt og drakk en øl før det hele skulle starte. Som en opptakt ble det spilt Ole Paus-musikk på anlegget. Ikke uvanlig, tenkte vi og skravlet i vei.
Etter en stund så jeg noe bevege seg i en slags nisje, eller i alle fall en litt mørk krok i nærheten av scenen. Fra bakerst i lokale til scenekanten var det sikkert ikke mer en 10 meter. Kroken var bare noen meter fra oss. I den mørke kroken sto en... mann? Med gitar? Og et mikrofonstativ foran seg. Liknet han ikke veldig på ... Ole Paus? Og samsvarte ikke munnbevegelsene, og gitarspillingen veldig med musikken på anlegget? Jo, sannelig!
Ole Paus spilte i smug før sin egen konsert, foran publikummet sitt! I alle dager! Kanskje gledet han seg så mye til å spille at han ikke klarte å vente, men måtte tjuvstarte? Det var det noe av det mest merkelige jeg har opplevd på en konsert.
Hva som skjedde mellom at vi oppdaget det og konserten startet, husker jeg ikke.
Sluttet vi å snakke og begynte å lytte til ham? Det vil jeg tro.
Sluttet alle de andre i det lille lokalet å snakke? Det husker jeg ikke.
Men han sto nå på scenen til slutt, sannsynligvis med et par musikere til. Han snakket om tro og sine samtaler med Gud. "Jeg vet ikke om jeg klarer å elske deg, Gud" kunne han si til Gud. Hva Gud da svarte, husker jeg ikke.
Det ble en lang introduksjon til "Sommernatt ved fjorden" av Ketil Bjørnstad som han etter hvert spilte og sang for oss. Den er skrevet for en sopran fortalte han. Det er jo søsteren til Oda Lasson Krogh som er fortellerstemmen i sangen. Fra vinduet sitt ser hun Oda og Hans Jæger skynde seg ut i en båt på fjorden for å gjøre "unevnelige ting", som Paus kalte det.
Jeg blir nok aldri en sopran, innrømmet Paus. Men han kunne fortelle at det var en bror av Oda og søsteren. Han døde før den mye omtalte sommernatten. Denne broren hadde på dødsleiet henvendt til den ulykkelige søsteren, kanskje klamret de seg til hverandre i denne fortvilte stunden, og bønnfalt henne: "Nå må du elske for oss begge". Og siden søsteren elsket Hans Jæger, var brorens ånd og følelser til stede i søsterens fortvilelse og ulykkelige kjærlighet den natten.
Derfor kunne Paus tillate seg å synge sangen for oss.
Takk for alle sangene og øyeblikkene du ga oss, Ole Paus, både de profane og de sakrale. Hvil i fred.