Denne lørdagen var det tungt å stå opp. Frokosten gikk over i brunsj før vi ryddet av bordet kl 12.30. Noe måtte gjøres. Jeg hadde planen klar: skitur og skøyter. Her skulle det kompenseres. Etter anarki og trusler om å ikke ta med sjokolade var vi til slutt i gang. Utstyrt med orienteringskart satte vi kursen mot Kjekstadmarka. Jommen fikk vi oss ikke en bonusrunde innom motorveien og Lier da pater familias kjørte feil i en rundkjøring. Vi fant oss en utfartsparkering løst etter hukommelsen og var i gang.
Turen starter med et hint av stigning før vi er på flat og behagelig mark. Klokka har rukket å bli 14.30 og vi vet at det ikke er mer enn rundt 2 timer med sollys igjen i dag. Solen gjemmer seg bak trærne, men titter frem innimellom liksom for å leke med oss. Vi er bare glade for de få strimene vi får og som lager fine mønstre i sporet og på trærne.
Idyllen blir brutt 15 minutter etter oppstart når vi ser dagens kryss og dagens første bratte oppoverbakke. Vi ser faktisk ikke hvor den slutter, og det er ikke betryggende. Vi lokker og lurer, men moralen forblir lav. Det hjelper ikke at jeg glemte sjokoladen hjemme etter at jeg i oppgitt sinne la den tilbake i kjøleskapet foran øynene på barna. Vi minner om at det som går opp, må nødvendigvis komme ned. Dermed er oppoverbakkene en forsinket velsignelse. Jo mer slitsomt nå, desto mer gøy når vi skal tilbake til bilen. Budskapet blir tatt i mot sånn passe, men vi voksne får rett i at bakken tar slutt til slutt, og vi er på toppen rundt 10 minutter senere.
Vi kommer til turens andre kryss, men blir ikke redd for å gå oss vill. I dag er det høyrekjøring i hvert kryss, ettersom turen i dag er en bittelitten løkke. Herfra går det svakt oppover, men ren plankekjøring i forhold til det vi nettopp har tilbakelagt. Gjennom trærne ser jeg Vardåsen, eller noe som likner veldig.
Snart går det nedover med oss, men på en god måte. Belønningen vi ventet på, kom. Vi går inn for landing ved et gjorde som leder ned mot det ene vannet ved Dikemark. Men vi har jo skøytene i bilen, så vi snur og kommer oss inn på sporet mot parkeringsplassen. En snau time etter at vi så den sist, er vi tilbake ved bilen.
Selv om vi har gått noe som må kunne kalles en sjarmøretappe, hvis du ser bort fra en 10 minutters oppoverbakke, i fysisk og overført betydning, har vi skjønt at dette er et turområde med mange muligheter til å forlenge og variere. Bare se på kartet øverst. Vi kunne tatt en lengre runde, eller gjentatt noen runder. Det hadde vi naturlig nok ikke tid til i dag, vi skal jo overkompensere for vår sene start. Nå er det skøyter som gjelder.
Vi finner bilen og i den etterlengtet varme, før det bærer noen hundre meter i den retningen vi kom fra til Dikemark asyl. Fremdeles får folk behandling for psykiske plager her i området. Om tidligere eller nåværende pasienter fikk fysisk aktivitet i form av skøyting som terapi vet vi ikke. Vi finner derimot roen når vi kommer oss på isen.
Solen er på vei ned, og deler av Nordvannet er dekket av skygger som blir stadig lengre. Vi får likevel tid til 2 runder og trivelig småprat med en hundeeier som følger opp vår hunderedde datter etter et litt for nærgående møte. I det hele tatt har det vært god stemning både her på vannet og i skiløypa. Å få være ute i det fine været i det stilige landskapet vårt vekker det beste i oss alle sammen.
Litt mindre harmonisk er tilstanden på isen. Nå har noen brukt fritiden sin på å klargjøre denne skøyteløypa, så vi skal ikke klage. Noen få områder er plutselig ruglete og det er en del sprekker hist og her på isen. For meg som er nærmere Bambi enn Sonia Henie, vekker det redsel. Alt i alt går jeg likevel i pluss i dag når det gjelder humøret. Overkompensasjonen er vellykket, og noen timer senere kan jeg falle til ro med god samvittighet.