Vi visste at turen ikke var så barnevennlig. Lite ante vi at den ikke var så voksenvennlig heller.
Nytt år, nye turmuligheter. Under tvil blir pater familias med på å forsøke nye turområder i dag. Det er godt med parkeringsplasser på Kraftkollen denne søndagen. Asker turorientering har vinterposter i Bømarka, så området er ikke tilfeldig valgt. Kan vi sanke inn en del poeng i dag, mon tro?
Mellom sporene er det myk snø med striper. Vi er pionerer, vi er noen av de første i løypa i dag. Det er lett overskyet, og de fleste har nok valgt å ta en innedag i dag. Turen begynner med slak nedgang som går over i noen lange, fine bakker. Så er vi på en behagelig flate før det bærer oppover til en lang slette. Med ett er vi på et langt jorde og skimter Skaugumsåsen i det fjerne før en lang nedoverbakke. Nå må vi for første gang i dag ta av oss skiene og krysse en bilvei.
Dermed er det en lang bakke oppover. Nå må vi vekselsvis oppmuntre og kjefte for å få barna til å reise seg opp etter fall og ikke legge i veien for de som måtte komme i rasende fart nedover.
Etter bakken åpenbarer et nytt jorde seg, og når vi har krysset det, svinger det brått nedover. Her er det bart ytterst i svingen og vi må ta av oss skiene igjen.
Vi beundrer den ombygde låven på gården mens vi krysser en bilvei for andre gang i løpet av en knapp time.
Vi suser videre en vei som snor seg ned til vi er på en sti mellom skogkanten og det som må være åker om sommeren. Vi får finpusset teknikken på flata før vi er i skog igjen og kommer til et kryss. Her innser vi at det er rett oppover som gjelder. I bakken er det rester av hvite og røde plastbånd. Har denne traseen vært stengt nylig? Var det forsvarlig å åpne den igjen? Etter 15 minutters fiskebeingange ispedd noen feil og ønsker om å få dra hjem igjen har vi fremdeles ikke helt svarene på disse spørsmålene. Dagens første lange sliteetappe er i alle fall unnagjort.
Det slår meg at vi fikk høre at Bømarka skulle være ganske kupert. Hvor mange flere sliteetapper venter oss? Jeg velger å ikke grunne for mye på dette, men bare fortsette. Feste har jeg ikke så mye av. Jeg merker at det begynner å tære litt på. Til tider føler jeg at jeg ikke har kontroll og at jeg kommer til å pådra meg akutt senebetennelse i løpet av turen på grunn av all stakingen. Jeg skyver de negative tankene så langt vekk jeg kan og fokuserer på å gå fremover.
Spørsmålet om vi skal gå for en rundtur eller tur/retur har vi ennå ikke tatt ordentlig stilling til. Alle nedoverbakkene vi koste oss med fra start blir ikke så koselige på returen. Men vil vi gå nedover det siste stykket til bilen, må vi et stykke oppover først. Slik grunnleggende fysikk har barna allerede fått med seg.
Enn så lenge nyter vi at det er relativt mye bortover på vei mot Solli parkeringsplass. Plutselig er det overvann på selve stien. Vi sørger for å gå på siden av den lille dammen i veien. Vi håper det Solli parkeringsplass er ved siden av oss, men vi klarer ikke å skjelne hva som er bak skogen til høyre for oss.
Vi når veien krysset med hovedveien til Myggheim og skuer opp mot Solli gård, hvor mange har valgt å bruke dagen. Her må vi ta et valg, gli inn i rekken av folk som strømmer mot Myggheim eller ta "the road less travelled" som er ukjent og etter sigende svært kupert?
Om det er eventyrlysten eller hensynet til smittevern, vet vi ikke helt, men vi går for det ukjente. Litt oppover og bortover, og 15 minutter senere tar vi oss en velfortjent pause med varm drikke og sjokolade. Det er nå jeg begynner å merke en gryende aggressivitet i meg. Er det det manglende festet, som gjør at jeg må stake meg både oppover og bortover? Er det at jeg blir lei av å forsøke å motivere barn som blir liggende på bakken og vil gi opp? Jeg aner ikke. Det føles som om bakkene aldri skal slutte. Vi kommer inn på en bilvei igjen. Ikke bare må vi krysse den, vi må gå den 50 meter, og ser en bil komme mot oss. Ikke så rart når man er på en bilvei, for så vidt. Men veien er jo midt i skauen! Sjåføren er kledd for skitur som oss og spør om vi vet hvor det er parkeringsplass. Det vet vi ikke, men ønsker ham lykke til.
Foran oss er det bakke så langt øyet kan se, og enda lenger. Jeg har gitt opp å motivere, og takler et gryende sinne ved å gå i stillhet forrest. Da kjefter jeg i det minste ikke på noen. Nå er det andre sin tur til å være voksen, jeg klarer det ikke.
Da skjer det at jeg skimter et rødt hus i det fjerne mellom trærne når jeg ser meg bakover. Kan det være Solli gård? Ja, det kan det faktisk! Humøret blir litt lettere, og jeg roper til følget bak meg at det er spennende ting å se på toppen av bakken. Skepsisen er stor og entusiasmen fraværende, men det er nå i alle fall noe bevegelse der nede. En mann med hund går forbi oss, og vi ler av hvordan hunden skal markere revir ved å tisse på et tre som har falt ned og ligger inntil stien. Rundt neste sving ser det kanskje litt flatere ut, og snøen oppleves som pudderlett. Fornuften sier oss at det bare er is knust av løypemaskinen. Dermed kommer vi oss opp nok en bakke og ler av de små falleferdige husene her oppe, som vi er enige om ikke er noe lurt sted å søke tilflukt i.
Mens vi nyter utsikten av Skaugumsåsen og Oslofjorden vestfra, dukker det plutselig kjentfolk opp. Nok en enslig mann, noe som utgjør hoveddelen av den sparsomme demografien her oppe. I en stakket stund får vi oppleve gode snøforhold og flat mark igjen. Et skilt avslører at vi er på Bøsetra. Barna legger en snøbit oppå det som ser ut til å være en varde. I det fjerne kan vi se kraftledningene vi sannsynligvis passerte på begynnelsen av turen. Det gjør godt for store og små å få perspektiv på omfanget av turen.
Vi øyner et håp om at det bare skal gå nedover herfra, på en god måte. Det gjør det derimot ikke. Ennå skal det gå nesten 2 timer før vi er tilbake på parkeringsplassen. Ukvemsord vil falle og aggresjonen min går ikke bort. Heldigvis stiger humøret for alle de andre involverte. Min bedre halvdel blir mer og mer stolt av barna og gliser fra øre til øre. Vi oppdager flere poster og sanker inn orienteringspoeng. Vi stifter bekjentskap med Oppsalsetra og våger å drømme om en fremtid hvor vi kan ta med barna på overnattingstur på hytte i skogen.
Den nest siste bakken er så bratt og rufsete at vi velger å ta av skiene og gå ned. Her er barna kreative og bruker den ene skien som et akebrett i bakkens nederste del.
I den aller siste bakken har vi orkesterplass til Drammen og Liers flate og fruktbare marker. Jeg blir glad for at vi er til alle sammen og føler meg aldri så lite salig når jeg nærmer meg parkeringsplassen. Kanskje det er derfor jeg mister balansen og lander med rompa på den ene skien på målstreken. Jeg får ikke medalje for denne turen, men regner med at jeg får en slags kvittering i form av et solid blåmerke om et par dager.
Jeg kommer plutselig på at en kollega nylig fortalte om et turområde på vei mot Tranby, hvor det var få barnefamilier, som passet ham perfekt. Plutselig formelig kjenner jeg puslespillbiter som faller på plass. I løpet av de 5 timene siden vi sist så parkeringsplassen, har vi bare møtt to barn. På parkeringsplassen er det litt flere biler enn da vi kom, men det er langt fra fullt. Vi er en eksklusiv gjeng, vi som dro ut en gråværsdag for å gå på knust is.