Å lage sushi er noe jeg gjør annet hvert skuddår. Er det så lett at selv barn kan gjøre det? Ja, mente to barn på 8 og 10 år, så da prøvde vi det.
Vi har hatt noen laksefileter i fryseren lenge nå. Etter at noen i husholdningen foreslo hjemmelaget sushi, har laksestykkene vært fredet. Vi kjøpte inn sushiris og diverse tilbehør på starten av vinterferien og supplerte med fersk agurk og avocado på tampen. Vi er en kjernefamilie på 2 voksne og 2 barn, og gikk forsiktig ut med å koke opp 2 porsjoner ris. For anledningen hadde vi også lånt en bok om sushi-matlaging på biblioteket.
Både boka og bruksanvisningen på rispakka var krystallklare på at lokket på risgryta ikke måtte av, hverken etter oppkok eller før hviletiden på 15 minutter var over. Så jeg så barna dypt inn i øynene da jeg informerte om dette, så ingen skulle komme i skade for å ødelegge denne nøye planlagte middagen. Preget av alvoret nikket de tungt. Eller trakk lett på skuldrene, jeg husker ikke. Uansett holdt lokket seg på.
Risen ble senere bedømt som for lite kokt av min bedre halvdel. Akkurat det var ikke noe sjokk. Etter snart 10 års ekteskap er vi fremdeles ikke enige om hva som er pasta kokt 'al dente'. Sant å si var jeg litt usikker selv på hva som egentlig var riktig oppskrift på risen. 'Simmer for 10 minutes' - sto det på pakka. Hva betyr det egentlig? Småkoke, putre? Vi syntes begge risen var litt salt, og mente å ha laget sushiris med sukker tidligere. Så her avvek vi fra skjema, varmet opp litt sukker med vann og helte over. Akkurat det var lurt, og sushirisen ble litt mer gjenkjennelig.
Ifølge boka skulle den ferdigkokte risen behandles med gaffel og slikkepott samtidig, i en slags sverddans. Jeg fant frem min indre samurai, men følte meg ikke særlig elegant idet jeg gikk løs på risen. 'Ikke la et eneste riskorn bli knust', formante boka. Sayonara perfeksjon, tenkte jeg.
Skjære pent
Jeg har lært at man skal skjære på tvers av muskelfibre når man skjærer kjøtt, og regner med at det gjelder for fisk også. Jeg begynner å skjære på skrå, det ser alltid flott ut. Barna får prøve seg og jommen skjærer de ikke fint som bare det, de også. Skulle noen lakseskiver bli helt krise, kan vi bare gjemme dem inni makirullene.
For lite ris for nigiri?
Ettersom vi har kokt nok ris til 2 personer, forsøker vi å rasjonere. Hvor mange nigiri og hvor mange makiruller skal vi gå for? Vi lager noen nigiri for syns skyld, heldigvis er det en som ikke er så glad i sushiris. Vi har en nigiripresse, hvis man kan kalle det det.
Snart ligger små kubber av ris på en tallerken, og barnehender legger lakseskiver oppå. Forsiktig løfter vi dem opp med spisepinner, men illusjonen om sammenhengende mat brister fort. Det gjør ikke noe, det smaker godt selv om vi må ta en liten ryddesjau på tallerkenen.
La det rulle, la det rock'n'roll
Vi har blitt hekta på et spill som heter Overcooked 2. Her gjelder det å samarbeide for å tilberede og servere mat. Når vi skal lage makiruller her, er det bare noen tastetrykk unna. Virkeligheten skal vise seg å være litt mer komplisert. Likevel er det veldig praktisk at barna nikker gjenkjennende når de ser 'bladet', som vi kaller nori-arket. Hadde vi vært veganere, hadde vi hatt vårt på det tørre, ifølge innpakningen. Hvis vi hadde holdt oss til avokado og agurk, riktignok. Men vi vil ha laks. Jeg liker ikke å la tacofyll tyte ut av tortillaen, og jeg vet at vi har lite ris. Første omgang blir dermed ganske nøktern. Jeg får klar beskjed om at det er lov å dra på, og jeg lar derfor andre overta.
Nori-arket skal ifølge boka ligge med den blanke siden ned. Den ser ganske blank ut overalt, men vi blir enige om den kanskje er litt mindre blank på den ene siden. Det skal være mulig å se arket gjennom risen og det skal være 2 cm med klaring mot kanten. Det fordeles raust med fisk og grønt, før det rulles og presses. Først med hender, så med matte. Som på en konvolutt, fukter vi kanten med litt vann før vi lukker igjen.
Så er sannhetens time kommet. Holder makirullen stand når den blir skåret opp? Det gjør den, men jeg innser at litt mer ris hadde gjort seg. Maten er ikke så vakker som på restaurant, men hva gjør vel det? Her får vi demonstrert for den oppvoksende generasjon at det er det indre som teller. Veien er målet, kunne vi også ha sagt. Skillet mellom tilberedning og servering er ganske så uklart. Vi smaker og justerer mens vi skjærer og ruller. Når vi etter hvert går tom for fisk, blir det faktisk en vegansk makirull på oss.
Kanskje vi har skapt minner for livet også, hvem vet?
