Jeg skal til Sætre tidlig en lørdag morgen i august. Det er Sætre-dagen, så det vil være mye trafikk og vanskelig å finne seg en parkeringsplass. Jeg vil gjerne slå et slag for miljøet. Samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan det er å komme seg rundt uten bil i Asker sør eller tidligere Røyken og Hurum. Først sjekker jeg busstilbudet og ser at den går en gang i timen. Å sykle ser veldig langt ut når jeg skal være på Sætre før kl 9. Valget faller til slutt på lokaltoget til Røyken og dermed sykkel. Jeg ser på høydeprofilen og det er for det meste nedover.
Fra Vakås til Røyken med Spikkestadbanen
Det går heldigvis fint å stå opp tidlig på lørdag, jeg rekker en dusj, frokostblanding og kaffe før jeg setter av gårde. Togturen fra Røyken har jeg tatt noen få ganger før, men jeg har tydeligvis glemt hvor fin den er. Vannliljer, små boder dekorert med graffiti, perronger med nye sykkelskur og et vann hvor hele Heggedal speiler seg suser forbi meg mens jeg stirrer slukøret ut av vinduet. Jeg får togvognen så og si for meg selv. Eneste selskap er en blid togkonduktør.
Etter 17 minutter er jeg fremme i Røyken. Det er noe flott med stasjonene hvor de gamle stasjonsbyggene fremdeles står. Jeg ser for meg hvordan en stasjonsmester bodde her tidligere, over billettkontoret i første etasje med kvinner i kjoler med lange kniplinger og ansatte som hjalp dem med koffertene om bord på toget. Ok, kanskje det ikke var slik det gikk til. En gammel klokke festet med dekorativt smijern og det som må være utgangspunktet for NSBs gamle logo: et hjul med forgylte vinger på sidene og en krone på toppen på toppen vitner om gammel verdighet.
Jeg tar en kikk på kartet igjen. 40 minutter sier Google. Jeg må slå opp kartet på nytt. Det er tydeligvis en straff for at jeg ikke vil bruke Google-appen. Selv om jeg strengt tatt har litt dårlig tid, sitter det langt inne å ty til anvisning med maskinstemme som følger med på hvor jeg er og skal rettlede meg. Det må da for pokker fremdeles gå an å bruke kart som i gamle dager!
Jeg tar første til venstre. Deretter skal jeg holde rett frem en stund før jeg skal ta skarpt til høyre. Når jeg forstørrer kartet, synes jeg det ser ut som jeg skal forbi en Kiwi før høyrevingen. Ved første veikryss med mulighet til å ta til høyre, ser jeg på kartet igjen, før jeg bestemmer meg for å holde rett frem en stund til. Til tross for at høydeprofilen sa mest nedover, kommer det nå en liten oppoverbakke. Et par biler suser forbi meg mens jeg tråkker meg oppover. Det flater ut og jeg ser en artig busstopp. I stedet for en liten trebenk i skuret, er det satt opp to sett doble busseter. Jeg ønsker nesten at jeg skulle ta bussen tilbake så jeg kunne oppleve et så behagelig busstopp. Men jeg skjønner at jeg har oppdaget den viktige høyresvingen.
Jeg svinger ned og har snart gule kornåkre på begge sider. Innimellom er det små øyer av grønne trær i åkerne. Jeg lurer på hvorfor det er sånn, men slår meg til ro med at man ikke vet alt her i verden. Det kiler litt i magen i nedoverbakken, men jeg står i mot impulsen til å bremse ned. Jeg ser at det skal flate ut og da trenger jeg all den farten jeg kan få.
Etter en liten oppoverbakken er jeg på flaten igjen, og jeg begynner å kjenne meg igjen. Nå er det ikke langt til brannstasjon og passkontoret vi ikke fikk time til for et par år siden. Jeg suser nedover igjen og ser veien bort til den raske europaveien sørover. Slik jeg husker kartet, skulle jeg så og si sykle parallelt med den. Og jeg skal til nedover og til havet, så jeg trenger ikke å se på kartet lenger.
Nå er det bare å trille nedover, kanskje tråkke litt på noen ganger når det flater ut. Her er det ingen sykkelveier lenger, men det er liten trafikk og stort sett fartsgrense på 60 km/t. Jeg gremmes over søppel i veikanten når jeg stopper for å betrakte en bekk med en fin, liten bro. Jeg har ikke tid eller plass til å ta med alt jeg ser, men jeg gjør et unntak for en flatklemt metallboks. Tanken på hvor mye lidelse og skade den kan forårsake gjør at jeg ikke kan overse den. Når jeg kjører gjennom bebyggelse blir det naturligvis lavere fartsgrense.
Jeg treffer ikke på folk før Åros. Foran en lokal dagligvarehandel sitter noen gråsprengt, men langt fra underlige folk ved stoler og bord. Jeg ser noen på min egen alder som bærer på tunge handleposer på vei hjem, sannsynligvis. Nå ser jeg også havet og kyst foran meg. Kanskje jeg allerede ser Sætre? Jeg håper det. På sjøsiden av den smale kystveien med 60-grense jeg sykler på, ser jeg postkasser og trappegang. Det virker veldig idyllisk å bo så nærme sjøen. Men hvor parkerer de eventuelle biler? Uten fortauer og ordentlig sykkelvei er det ikke så trivelig å sykle.
For noen dager siden døde en ung rulleskiutøver i møtet med en bil på en bilvei. Kommer jeg til å komme levende frem? Jeg husker ordene til NRK-journalisten Linda Eide i et sommerprogram jeg hørte for litt siden. Det gjelder å være godt synlig, sa hun. I krappe svinger flytter jeg meg litt ut fra kanten av veien og ut mot midten, så jeg skal bli sett av biler som måtte runde en sving i raskt tempo. En fastboende i Åros jeg treffer senere på dagen, bekrefter at veien mellom Åros og Sætre er litt ugrei, spesielt for gående og syklende. Dette gjør skoleveien utrygg. Det finnes visst muligheter for å sykle og gå på fortau litt lenger inn, men det er en melkerute og krever at man er godt kjent.
Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg blir når jeg få minutter senere ser et lite blått skilt på høyre side av veien. "Sætre" står det med hvite bokstaver. Dermed kommer det en liten oppoverbakke, men den går som en lek, og jeg lurer på om jeg kanskje letter litt på vei opp. Jeg er ikke kjent i Sætre, men nok kjent til at jeg regner med at her er det ikke noe problem å finne sentrum og markedet. Etter få minutter kjenner jeg meg faktisk igjen, her er det som var rådhus før kommunesammenslåingen.
50 minutter etter at jeg gikk av toget, er jeg på plass i Sætre. Det skal sies at jeg stoppet noen ganger for å ta bilder, så jeg hadde nok klart det på 40 minutter også. Stort sett var det 60-grense på veien og lite trafikk. På et strekk var det 80-grense, men det var ikke langt og det var veldig oversiktlig. Etter å ha kommet meg fra Røyken stasjon til det som skulle bli hovedåren mot Sætre, var det bare å holde rett frem og til den største veien ved veikryss, og eventuelt følge skilting.
Skal man tilbake samme vei, blir det naturligvis mye oppover, det kommer man ikke unna. Akkurat i dag er jeg så heldig at jeg får skyss hjem. Og Sætre-dagen? Den innfrir. Jeg skal hovedsakelig samle innspill og står på stand. Men jeg får stifte bekjentskap med Fyr Gastropub. Her er det konsertkveld nesten hver helg ser det ut til. Flere av konsertbeskrivelsene gjør meg nysgjerrig, som "Jævlar på kärlek" og "Bonnie and the Jets". Innehaveren svarer villig på spørsmålene mine om hva dette dreier seg om. Selv om det er litt upraktisk i utgangspunktet å komme seg ned hit, skal jeg gi det en sjanse.
