Idet sola gikk ned bak skyene, kom vi oss ut av hula vår, på vei mot sesongens første skitur. Mål for turen: å komme i gang med å stå på ski. 2,1 km fra Solli til Myggheim. Første gangen vi skulle hit var det sommer og barna holdt på å lære seg å sykle. Vi måtte gi oss etter noen hundre meter, men det føltes som en seier likevel. Etter hvert kom vi oss inn på ski også. Jeg husker ikke hvor lang tid vi brukte på ski første gangen, men vi går mye raskere nå.
Det er derfor vi tar sjansen på å dra ut når sola vi ikke har sett i dag, går ned. Det er jo lyst en stund etter at den har gått ned, er det ikke? Egentlig skulle vi ha dratt ut for lenge siden. Men så tillot vi oss en sløvedag nå som det er sjakk-VM som minst halvparten av familien ser på. Hadde det vært en pil som viste sannsynligheten for om vi skulle dra eller ikke, hadde den hoppet frem og tilbake like mye som i et parti med Magnus Carlsen. Med knappest mulig margin ble det seier for hvit snø.
Det er slunkent på parkeringsplassen på Solli, men ikke tomt når vi ankommer kl 15.40. Etter noen få minutter treffer vi på en klassekamerat som er på vei hjem.
Vi har oss ikke affisere av det, men fortsetter bortover og oppover. Ettersom det blir mørkere, merker vi hvor mye lysere det er på de åpne flatene. Disse er det mange av på veien. Ved et spesielt åpent sted, ser vi bort til Bømarka, hvor vi var på slitetur i fjor. Kanskje vi skal sjekke denne sesongen om det fremdeles er en slitetur. Så langt har vi merket fremgang hvert år med barna som nå er 7 og 9. Vi får satse på at det blir slik i mange år fremover.
Plutselig får jeg beskjed fra lederfeltet om at vi er fremme. Om det er fordi det er mørkt eller det er lenge siden sist vet jeg ikke, men det kommer som en overraskelse på meg. Myggheim er som før, to små bygg som ikke gjør mye ut av seg.
Det tok oss en halvtime å nå målet. Med like lang vei tilbake ble det en fin blå time på oss.