Jeg vil undersøke hvordan man kan redusere avhengigheten til teknologigiganter som Meta og Google og se hvordan det påvirker hverdagen.
Jeg kjøpte ny telefon uten forhåndsinstallerte Google-apper og skulle gjøre den gamle om til en nyttig metallkloss, en såkalt burnertelefon. Jeg er ikke der ennå. Sannsynligvis var det en lurere måte å gjøre det på. Likevel endte jeg opp med å overføre kontaktene mine på gamlemåten, altså manuelt. I stedet for å ta en økt hvor jeg bare fikk jobben gjort, har jeg smugoverført mens jeg har sett på TV, vært sammen med barn, kjørt bil og så videre. Ikke en metode jeg anbefaler, men hei, ingen er perfekte!
I tillegg til å taste veldig mange tall og bokstaver, med risiko for tastefeil, var det en annen dimensjon som noen ganger var lett, andre ganger vanskelig. Hvilke kontakter skulle jeg ikke ta med videre? Noen har jeg sjelden brukt, men sletter dem ikke. Slik som Giftinformasjonen, som jeg leste at jeg burde lagre på telefonen allerede da jeg var gravid. Jeg har bare ringt dem en gang heldigvis. Det var da vi smeltet en plastboks i en jerngryte i ovnen og var bekymret for gassene vi da hadde frigjort. Deler av den kvelden tilbrakte vi med to små barn under 4 år på trappa i oppgangen i den gamle leiligheten vår.
I samme kategori er det jeg har lagret som Istelefonen, som mer formelt er isoppsynet i Bærum kommune. Ja, du leste riktig, og de har en egen informasjonsside på Bærum kommunes nettsider. Kanskje din egen kommune har en slik tjeneste. Med den sprengkulda vi nå opplever, blir det sikkert mulig å se juletrær og sykler på Oslofjorden igjen. Jeg har ringt Istelefonen flere ganger de siste par årene, jeg kom da til telefonsvarer og fikk faktisk nyttig informasjon.
Det var uansett de lette kontaktene. Hva med dem hvor navnene sier meg ingenting? Noen ganger er det et fornavn og et etternavn med et forklarende navn i parentes. Når jeg ikke er på Facebook, og ikke er med i foreldregrupper der, er jeg nøye med å ha telefonnumre og e-postadresser lagret. Da blir det mange kontakter i den digitale adresseboka. Fra kontaktlista kan jeg gå inn på meldingshistorikk og se hva vi eventuelt har skrevet til hverandre. Andre kontakter smiler jeg litt når jeg ser, sier "takk for alt" inni meg, og sletter dem.
Til slutt er det bare 5-6 igjen som ikke sier meg noe. Skal jeg ta dem med videre, som jokere i en ellers ordnet samling? Jeg tenker litt på det, og ender opp med nei. Noe må dø for at annet skal bli til. Det var da voldsomt til selvhøytidelig vås, ærlig talt, svarer jeg meg selv. Jeg fortsetter å taste, bekrefte sletting, og ser på et sjeldent syn i dagens samfunn: en tom adressebok på en mobiltelefon.
Så nå er det vel bare å slippe de personopplysningshungrige aktørene til på telefonen? Eller, hva med appene og meldingsloggene, skal jeg beholde dem?
